|
|
|
|
DOXA ,DOXA, DOXA!
Doxa: Det nye moteordet. Ingen hovedfagsoppgave uten doxa. Men i løpet av siste halvår har begrepet sneket seg nedover langs mellomfagene og sklidd inn i avisspaltistenes repertoarer. Snart har hver eneste bedrift med ambisjoner en egen doxa-profil og en doxa-avdeling, klemt mellom personalavdelingen og avdelingen for utadrettet kommunikasjon. Doxa!
Ordet tillegges Pierre Bourdieu, som skal ha ment noe sånt som spissborgerlige forestillinger, det kollektivt ubevisste, det som tas for gitt uten å nevnes. Postmoderne posører som stadig roter rundt i samfunnets næringsfattige jord etter nye ord som griser etter trøffel, har naturligvis kastet seg over doxa.
Ordet skinner som en diamant for dem som bruker det. Ingen andre skjønner hva det betyr. Derfor blir det ekstra verdifullt. For samfunnsdebatten er det et meningsløst, ja idiotisk begrep som vi har klart oss og fortsatt bør klare oss uten.
Innholdet som de postmoderne skolastikere prøver å dytte inn i ordleken "doxa", er en alvorlig sak, og vi er mange som har brukt store deler av livet på å påpeke, analysere og bekjempe de forutinntatte kollektive forestillingene som gjør det så vanskelig for mennesker å møtes i åpen samtale. Ved å rote det til med fjollete uttrykk gjør de unge damene (og enkelte feminine menn) det bare enda vanskeligere å føre en samfunnsdebatt. Enhver slik debatt vil iallfall for mitt vedkommende bare utarte i rallende latter over keiseren som ikke hadde noen doxa på seg.
21.07.2002 sph