Søndag 9. desember 2007
HVEM TAR PENGENE I BOK-NORGE?

Sjelden har jeg opplevd verre utskjelling enn da jeg i våres opplyste en liten deloffentlighet (i bladet Bok og Bibliotek) om at så mye som 50% av Kopinors innkrevde midler til opphavsrettshavere slett ikke går til forfatterne, men til deres motpart – forlagene.
    Da kom de faglitterære capoene byksende med et kolerisk svar! Kjell Lars Berge (leder i Norsk faglitterær forfatterforening) og Tove Berg (leder av foreningens fondsstyre, dvs. de som deler ut pengene) skrev i neste nr av bladet om min ”oppsiktsvekkende kunnskapsløshet” og karakteriserte mine opplysninger som ”rent tøv, ja løgn”. De kom ikke med noe korrigerende tall. Det gjorde derimot Kopinor, i samme blad: Utbetalingen til forlagene var ikke 50% som jeg hadde sagt, men 43%.
    For sikkerhets skyld sjekket jeg dette på Kopinors eget nettsted, og der oppga de tallet 44,2%. Forfatterne fikk altså i fjor 55,8% av de pengene som egentlig skal være øremerket til dem. Forlagene fikk 44,2%.
    Vel, vel. Så feil kan man ta. Det var bare å bite i seg at stikk i strid med min ”sjikanerende karakteristikk”, tok forlagene nær halvparten av forfatternes penger, ikke halvparten slik jeg sa.
    Men så kom høstnummeret av NFFs medlemsblad. Og her kunne de fortelle at Kopinor totalt, siden starten i 1980, har gitt 665 millioner til forlagene og 625 millioner til forfatterne. Man gnir seg i øynene: Det betyr 51,5% til forlagene og 48,5% til forfatterne. Av forfatterrettighetsmidlene.

Fra min lederartikkel i Bok og Bibliotek nr 2/2007:

Et tilbud man bør si nei til
Noen bibliotek har fått tilbud om å være med på et pilotprosjekt der digitale dokument skal lånes ut ett for ett, med ventetid, innleveringsfrist, selvdestruering og det hele. Dette er å be bibliotekene amputere et friskt bein.
    Biblioteket skal tenke på brukerne. Så skal det tenke igjennom sin egen rolle. Dernest kan det gjerne skjenke en tanke, hvis det er en til overs, til forfatterne av åndsverk. Men utgiverne? Deres ve og vel skal ikke være bibliotekenes bekymring.
Utlånslogikken fra trykte verk kan ikke uten videre overføres på digitale. Nå er det nok sant at utgiverleddet kan være en truet art. Men skal det være bibliotekenes oppgave å verne om et fordyrende og forvanskende mellomledd som trues av utviklingen?
    Utgiverne er altså redde for at noen skal lese digitale verk gratis og ukontrollert. De vil ha kompensasjon og sperrer. Vel, så får de redegjøre for hvilken glede andre enn de selv kan ha av slike sperrer. Og så får de legge fram overbevisende økonomiske argumenter.
    For de trykte bøkenes del vet vi at bare en liten del av Kopinor-midlene havner hos rette vedkommende. 50% går til forlagene, det vil si ikke til opphavspersonene, men til deres forhandlingsmotpart. Resten går dels til å honorere eliten, dels til nokså udemokratisk imperiebygging innenfor organisasjonene. Bare en brøkdel går tilbake til det brede lag av skribenter.

Mari Tofts sjikanøse angrep på opphavsmennene og deres organisasjoner

av Tove Berg, leder av fondsstyret, og Kjell Lars Berge, styreleder, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Debatten om opphavsretten i den digitale tidsalderen når et foreløpig lavmål i den første lederen som den nytilsatte redaktøren Mari Toft skriver i Bok og Bibliotek. I sin iver i å frata de skapende menneskene retten til å kontrollere bruken av egne tekster og verk, går hun til angrep på de skapende menneskenes organisasjoner. Hun beskylder dem for korrupsjon. Uten antydning til skamfølelse og anstendighet vil redaktør Toft ha leserne sine til å tro at 50% av vederlagsmidlene fra Kopinor går til forlagene, dvs. ikke til opphavspersonene, men til deres forhandlingsmotpart. Visstnok går resten dels til å honorere eliten, dels til nokså udemokratisk imperiebygging innenfor organisasjonene. Bare en brøkdel går tilbake til det brede lag av skribenter. Disse påstandene er rent tøv, ja løgn.
    Som ledere av henholdsvis fondsstyret og foreningsstyret i NFF finner vi det nødvendig å ta kraftig til motmæle mot denne sjikanerende karakteristikken av vår forening og måten vår virksomhet er drevet på. Det tjener ingen hensikt å gå inn på alle enkelelementene i redaktørens oppsiktsvekkende kunnskapsløshet. Derfor skal vi i dette innlegget konsentrere oss til ett av dem, nemlig den «brøkdelen» hun hevder går tilbake til det brede lag av skribenter. Så fra brøkregning til hele tall:
    Vår forening har i overkant av 5000 medlemmer. Medlemsstallet er stadig økende. Terskelen for medlemskap er lav hos oss. Våre medlemmer bor i sentrale strøk og i grisgrendte strøk. De skriver om flora og fauna og glemte veveteknikker i Telemark. De skriver om båtbygging og vedlikehold av gamle motorer. Om mopeden. De skriver lærebøker, biografier, kunsthistorie og kulturhistorie. Og ordbøker. De oversetter russisk krigshistorie, biografier om Lenin og Clinton og Madonna. Mangfoldet og spensten i denne faglitteraturen henger uløselig sammen med den kollektive forvaltningen av vederlagsmidler, der Kopinor er den største inntektsposten. En god del av disse midlene forvaltes som stipendordninger, reisestipend og prosjektstipend. For å fortsette heltallsregnestykket vårt vil vi hente belegg fra vår årsmelding:
    I inneværende år er det fordelt prosjektstipendmidler til 291 forfattere for til sammen kr. 27 874 000 til i alt 1267 månedsverk. Ni oversettere disponerer kr. 572 000 til i alt 26 månedsverk. 514 forfattere og 76 oversettere har fått reisestipend.
    Det vil si at akkurat nå – i skrivende stund – skrives det ved hjelp av den muligheten disse stipendene gir til å skape et rom i tilværelsen for forfatter- og oversettervirksomhet – nye lærebøker og biografier og en bok om orkideens historie. Det oversettes sakprosa fra tysk og tyrkisk og farsi. Forfattere og oversettere fra Banak og Bodø og indre Bindal er ute på faglige reiser som de ellers ikke ville hatt mulighet til å realisere. Og disse stipendene har de fått ene og alene fordi forfattere før dem har generert vederlagsmidler gjennom blant annet Kopinor. Gjennom sin egen virksomhet vil disse generere nye vederlagsmidler.
    Fra vår ifølge Mari Toft udemokratisk imperiebyggende posisjon som ledere i Norges største forfatterorganisasjon vil vi avslutte med å si at i vår forening kan til og med ikke-medlemmer søke og motta stipend. Til glede for bokfloraen.

Tall
av Yngve Slettholm, adm.dir. i Kopinor
Bok og Biblioteks redaktør Mari Toft kommer i lederartikkelen i nr. 2/07 med en rekke påstander om Kopinor. Hun hevder bl.a. at «bare en liten del av Kopinor-midlene havner hos rette vedkommende». Hun hevder at «50 % går til forlagene», mens det resterende i stor grad går med til å «honorere eliten» og at «bare en brøkdel går tilbake til det brede lag av skribenter».
    Dette er så feil som det kan få blitt.
    Kopinor har siden 1985 fordelt over to milliarder kroner til norske rettighetshavere. Organisasjoner av opphavsmenn har fått mer enn halvparten av dette beløpet. I 2006 gikk 61 mill. kr til opphavsmannssiden, i 2005 77 mill. kr. Hele 70 prosent brukes til stipender som fordeles etter søknad fra bl.a. forfattere, komponister og illustratører.
    Det faglitterære fond er ett av fondene som mottar vederlagsmidler. Årlig støtter fondet nær 900 forfattere og oversettere med ulike typer stipend. I 2006 mottok fondet 31,5 mill. kr fra Kopinor. Beløpet tilsvarer prosjektstøtte på over 1400 månedsverk, eller arbeidsstipend for 350 forfattere i fire måneder.
    Mari Toft kaller dette å honorere eliten. Da må bredden i eliten sies å være særdeles imponerende.
Redaktørens tese er at forfattere flest knapt vil merke forskjell hvis åndsverk kan spres fritt. At Kopinor-samarbeidet hittil har innbrakt over en milliard til opphavsmenn, hvorav det aller meste til forfattere, har nok vært ytterst merkbart. Fri digital kopiering vil undergrave dette.
    At også utgivere har rettigheter som utnyttes ved kopiering, medfører at de får en del av kopivederlaget (riktignok 43 % og ikke 50 %). Dette er en løsning som opphavsmenn og utgivere er enige om. Det er vanskelig å se noe urimelig, elitært eller udemokratisk i dette.
    Heldigvis står kollektiv forvaltning sterkt i Norge. Nye kollektive avtaler vil etter hvert sikre elever, studenter og bibliotekbrukere langt bedre tilgang til digitalt materiale – til beste for alle.

Tilbake til Syphilias SPHLOGG