Syphilia Morgenstierne her

 

 

Skrevet for Dagsavisen

Kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med syphilia@frittogvilt.no

 

NOBELPRISEN I LITTERATUR:

Verdensmesterskap
for hvite menn

Nobels litteraturpris er like politisk som fredsprisen. Sånn må det bli når små nasjoner skal prøve å hevde seg internasjonalt ved å arrangere et slags verdensmesterskap i henholdsvis litteratur og fred.

Begge prisene er beheftet med en litt klissete følelse, en god porsjon selvhevdelse, ikke så rent lite sentimentalitet og mye kvotering. Til sammen blir det selvoppfyllende og selvgratulerende, store håndbevegelser fra to nasjoner som er like rike som de er ubetydelige. Men for den som vinner, er det stas.

Men hvem vinner? Før den hvite sørafrikaneren Coetzee, som er nummer 100 i rekken, har den svenske komiteen samvittighetsfullt fordelt prisen på alle farger, alle hensyn og alle retninger ifølge sitt eget nettsted. Det er ikke helt sant. Med et høydepunkt i 1953 da de presterte å hedre, av alle, Winston Churchill, har Nobels litteraturpris stort sett gått til hvite menn - hvem ellers!

Blant de 99 tidligere prisvinnerne er 8 kvinner, og 3 svarte.

Norge og Danmark har fått tre priser hver, det samme har Irland, og det har stort sett hatt mer å gjøre med høflighet enn med litterær betydning. Tyskland har fått 7, Italia 6, Spania 5 og Portugal 4 i en nydelig speiling av landenes plassering i forhold til Sverige. Storbritannia har 7. Så har svenskene gitt 7 priser til seg selv, 9 til USA, og hele 12 til Frankrike, takket være en særskilt fascinasjon for det franske.

På denne pengerislende seierspallen har det altså stått 7 engelske og 12 franske hvite menn, men bare én svart afrikaner. Og det er for sikkerhets skyld én som av mange andre afrikanske forfattere er stemplet som ”europeisk modernist”. Sør-Afrika, som er et Europa i Afrika, har med årets pris levert to vinnere - en hvit kvinne og en hvit mann. Strøpriser innimellom er gått til én inder og én eksilkineser, mens det største antallet er gått til høyst obskure eller litterært brølende ubetydelige europeere.

Det var fint at prisen i 1986 gikk til den nigerianske forfatteren Wole Soyinka. Endelig kom Afrika på svenskenes kart. Men det var en fornærmelse mot hele Afrika at ikke Chinua Achebe forlengst hadde fått den - og fremdeles ikke har fått den. Og etter ham burde Ngugi wa Thiong’o vært et selvsagt valg.

Begge forfatterne lever i eksil, utstøtt av sine hjemland, henholdsvis Nigeria og Kenya. Begge har hatt enorm betydning for afrikansk litteratur og selvforståelse, i tillegg til at verkene deres er viktige i seg selv.

Chinua Achebes «Things fall apart» (på norsk: «Mønsteret rakner») er kanskje den afrikanske enkeltromanen som har hatt størst betydning både for verdenspublikummets oppfatning av Afrika og for aspirerende afrikanske forfatteres litterære selvtillit. Achebe er en litterær kjempe som også har en lang liste av andre betydelige verk på merittlisten.

Ngugi wa Thiong’o har opplevd det sjeldne traktement at hans mest kjente litterære skikkelse - Matigari fra romanen av samme navn - er blitt gjenstand for politisk forfølgelse i hjemlandet. I boka går Matigari omkring og stiller det enkle spørsmålet: Hvor finner jeg sannhet og rettferdighet? I en lang årrekke var det knapt mulig å si navnet Matigari i Kenya uten å komme i fengsel for det.

Også Ngugi er en ruvende skikkelse, som på 1980-tallet sluttet å skrive på engelsk fordi kolonimaktenes språk kveler afrikansk identitet. Andre lands forfattere blir jo oversatt til verdensspråkene, anførte han, så hvorfor ikke også afrikanske.

Fremdeles har verden til gode å få noe innblikk i annen afrikansk litteratur enn den som blir skrevet på herrefolkenes språk. Det er synd. For mange store litterære opplevelser og mye innsikt går oss dermed forbi.

Sph 02.10.2003

Tilbake til Syphilias nett