NOBELPRISEN
I LITTERATUR:
Verdensmesterskap
for hvite menn
Nobels litteraturpris
er like politisk som fredsprisen. Sånn må det bli når
små nasjoner skal prøve å hevde seg internasjonalt
ved å arrangere et slags verdensmesterskap i henholdsvis litteratur
og fred.
Begge prisene
er beheftet med en litt klissete følelse, en god porsjon selvhevdelse,
ikke så rent lite sentimentalitet og mye kvotering. Til sammen blir
det selvoppfyllende og selvgratulerende, store håndbevegelser fra
to nasjoner som er like rike som de er ubetydelige. Men for den som vinner,
er det stas.
Men hvem
vinner? Før den hvite sørafrikaneren Coetzee, som er nummer
100 i rekken, har den svenske komiteen samvittighetsfullt fordelt prisen
på alle farger, alle hensyn og alle retninger ifølge sitt
eget nettsted. Det er ikke helt sant. Med et høydepunkt i 1953
da de presterte å hedre, av alle, Winston Churchill, har Nobels
litteraturpris stort sett gått til hvite menn - hvem ellers!
Blant
de 99 tidligere prisvinnerne er 8 kvinner, og 3 svarte.
Norge og
Danmark har fått tre priser hver, det samme har Irland, og det har
stort sett hatt mer å gjøre med høflighet enn med
litterær betydning. Tyskland har fått 7, Italia 6, Spania
5 og Portugal 4 i en nydelig speiling av landenes plassering i forhold
til Sverige. Storbritannia har 7. Så har svenskene gitt 7 priser
til seg selv, 9 til USA, og hele 12 til Frankrike, takket være en
særskilt fascinasjon for det franske.
På
denne pengerislende seierspallen har det altså stått 7 engelske
og 12 franske hvite menn, men bare én svart afrikaner. Og det er
for sikkerhets skyld én som av mange andre afrikanske forfattere
er stemplet som ”europeisk modernist”. Sør-Afrika,
som er et Europa i Afrika, har med årets pris levert to vinnere
- en hvit kvinne og en hvit mann. Strøpriser innimellom er gått
til én inder og én eksilkineser, mens det største
antallet er gått til høyst obskure eller litterært
brølende ubetydelige europeere.
Det var fint
at prisen i 1986 gikk til den nigerianske forfatteren Wole Soyinka. Endelig
kom Afrika på svenskenes kart. Men det var en fornærmelse
mot hele Afrika at ikke Chinua Achebe forlengst hadde fått den -
og fremdeles ikke har fått den. Og etter ham burde Ngugi wa Thiong’o
vært et selvsagt valg.
Begge forfatterne
lever i eksil, utstøtt av sine hjemland, henholdsvis Nigeria og
Kenya. Begge har hatt enorm betydning for afrikansk litteratur og selvforståelse,
i tillegg til at verkene deres er viktige i seg selv.
Chinua Achebes
«Things fall apart» (på norsk: «Mønsteret
rakner») er kanskje den afrikanske enkeltromanen som har hatt størst
betydning både for verdenspublikummets oppfatning av Afrika og for
aspirerende afrikanske forfatteres litterære selvtillit. Achebe
er en litterær kjempe som også har en lang liste av andre
betydelige verk på merittlisten.
Ngugi wa
Thiong’o har opplevd det sjeldne traktement at hans mest kjente
litterære skikkelse - Matigari fra romanen av samme navn - er blitt
gjenstand for politisk forfølgelse i hjemlandet. I boka går
Matigari omkring og stiller det enkle spørsmålet: Hvor finner
jeg sannhet og rettferdighet? I en lang årrekke var det knapt mulig
å si navnet Matigari i Kenya uten å komme i fengsel for det.
Også
Ngugi er en ruvende skikkelse, som på 1980-tallet sluttet å
skrive på engelsk fordi kolonimaktenes språk kveler afrikansk
identitet. Andre lands forfattere blir jo oversatt til verdensspråkene,
anførte han, så hvorfor ikke også afrikanske.
Fremdeles
har verden til gode å få noe innblikk i annen afrikansk litteratur
enn den som blir skrevet på herrefolkenes språk. Det er synd.
For mange store litterære opplevelser og mye innsikt går oss
dermed forbi.
Sph 02.10.2003
Tilbake
til Syphilias nett
|