Norsk folkedrakthistories ubestridte herskerinne, Aagot Noss, døde den 5. april 2015, over 90 år gammel.
I forbindelse med 90-årsdagen i november 2014 fikk vi – journalist og fotograf – anledning til å lage et portrett av denne bautaen i norsk kultur. Dette kan du lese nedenfor.
Tekst: Syphilia Morgenstierne / Foto: Per Helge Berrefjord
I 1956 begynte 32-åringen Aagot Noss som stipendiat ved Norsk Folkemuseum.
Dette var i etterkrigstiden, og museet hadde ikke all verdens midler. Likevel innså man at etter som de gamle skikkene var i ferd med å gå ut av bruk, begynte det å haste med å få dem dokumentert. Året før hadde museet derfor opprettet et prosjekt, «Plan for studiet av norske folkedrakter». Den nyansatte stipendiaten fikk i oppdrag å arbeide med dette. Spesielt skulle hun dokumentere draktskikker som fremdeles var i levende bruk.
Det skulle vise seg å være et blinkskudd av de sjeldne. I nesten førti år – i hele sitt yrkesaktive liv – forsket hun i folkedrakter ved Norsk folkemuseum, og der sprengte hun alle tenkelige rammer for hva en enkeltperson kan rekke over.
Ingen andre land vi kan sammenligne oss med, har fått til en slik draktforskning. Ingen andre land har hatt Aagot Noss.
Bautaen
Hun er Norges største autoritet på drakttradisjoner – noensinne. Det har ikke vært noen slik størrelse før, og det er lite sannsynlig at det kommer noen senere.
Hun er en ganske liten dame som i alle år har stått på sitt og insistert på å jobbe på sin egen måte med samvittighetsfull og minutiøs innsamling av kildemateriale – kostelige arvestykker som befant seg oppi kistene, på loftet, bak låste dører og tildels inni hodene til folk langt bortenfor europaveien. Trygt bortgjemt. Utilgjengelig for hovedstadsakademikere. Definitivt ikke til fremvisning for grådige museumsinnsamlere. Men ubesværet fremlagt for den lille damen, som kom på sykkel og snakket dialekt.
I bunad- og folkedraktmiljøer går hun under navnet «Bautaen». Festskriftet til 70-årsdagen hennes, som for en stor del består av hennes egne beste artikler, er pensum i fagutdanningen fremdeles – 20 år senere. Bøkene hennes kommer man ikke utenom. Opplysningsfilmene vil fylle kommende generasjoner med age.
90-åringen er fortsatt så aktiv som helsen tillater. Hun er fortsatt den ubestridte autoritet på klestradisjoner og draktskikker. På dette området kan hun også kaste blikket lengre tilbake i tid enn noen annen. Hvor langt bakover kan hun se?
Hun svarer kort og kontant, som om hun sto med det ene øyet i kikkerten:
– Til middelalderen.
Øyekontakt
«Ifølge Aagot Noss,» står det overalt i faglitteraturen om folkedrakter og draktskikker. Den som ikke refererer til henne, teller ikke.
Ifølge Aagot Noss var det sånn og slik – og ingen kan bestride det. Ikke fordi det er hennes syn, men fordi materialet hennes forteller det. Så kan man resonnere seg skakk i mastergrad etter mastergrad om hvordan og hvorfor, men kildene kan man ikke løpe fra, for det har Aagot Noss sørget for.
Hun fikk folk på gli, den unge forskeren som selv snakket bygdemål, skrev landsmål og ikke så ned på folk. Mange av de gamle gikk fremdeles på 1950-tallet kledd etter skikker og regler som var betydelig eldre enn dem selv. Og ikke bare det. De kunne også godt huske hva deres egne besteforeldre hadde fortalt om sine besteforeldre, om hva de hadde hatt på seg i bryllup og begravelser, og hva som lå i kistene deres.
Dermed fikk museumsmedarbeideren nesten direkte øyekontakt med 1700-tallet. Dette har knapt skjedd verken før – da var ikke embetsfolk kjent for å trå ned fra sin høye hest – eller senere – da var de gamle informantene falt fra.
Arbeidet seg utover
Hun begynte – forsiktig, men også meget klokt – i sin egen hjembygd Ål i Hallingdal. Derfra arbeidet hun seg utover gjennom andre bygder godt utenfor påvirknings- og moderniseringsbanene – øvre Telemark og indre Agder først, der Setesdal jo er kroneksemplet, og videre til vestlandet: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane. I Trøndelag, Møre og Romsdal registrerte hun mer sporadisk, og nord for Trondheimsfjorden så hun seg nødt til å trekke grensen: Ingen kan rekke over alt.
Hvert eneste sted hun kom, har hun intervjuet hundrevis av mennesker. Det blir til sammen mangfoldige tusen. Hele sommerhalvåret var hun ute på feltarbeid. Om vinteren satt hun på kontoret i Norsk Folkemuseum, der hun formelig stengte seg inne med den utrolige arbeidsmengden som lå foran henne. Så fikk hun også tingene unna. Flere tidligere kolleger gisper den dag i dag over alt hun fikk gjort. En av dem sa: «Samle stoff var det jo mange som gjorde. Men å bearbeide det og få det ut! I et slikt omfang, og med en slik kvalitet! Nei, det tror jeg bare Aagot fikk til.»
Blant ulver
Dette var en periode i Norsk Folkemuseums historie da du måtte se deg over skulderen hvis du ville utrette noe. Da den heftigste grenen i bedriftsidretten var å spenne bein for kolleger. Store deler av staben brukte flittig arbeidsdagen til å klore ut øynene på hverandre. I lunsjen var det egne bord for de ulike fløyer, og stakkars den som satte seg feil. Midt oppe i dette jobbet Aagot Noss ufortrødent med sine ting, og det skal ha fått enkelte til å se rødere enn rødt. Hun så ikke intrigeringen og rivaliseringen – eller hun ville ikke se det, der hun satt med registreringsarbeidet sitt, bare avbrutt av banebrytende utstillinger, epokegjørende tidsskriftartikler og detaljert planlegging av kommende sesongs feltarbeid, gjerne supplert med en like nøye planlagt opplysningsfilm eller to. Men det fantes dem, kanskje helst av det mer gjennomsnittlige slaget, som frådet.
«Det er imponerende hvor mye hun fikk publisert,» sa en pensjonert kollega spisst, og la til: «Det var jo mest deskriptive ting, da.»
Selv sier hun at arbeidet gikk greit. Hva som enn måtte foregå, plaget det ikke henne.
Konklusjoner
Hun ble etter hvert konservator, og fra 1972 førstekonservator ved museet. Men hadde hun ikke opprinnelig tenkt å ta doktorgraden?
Vel, svarer hun, at hun ikke gjorde det skyldtes nok manglende selvtillit.
Antakelig også manglende oppmuntring, har venner av henne lagt til.
Kanskje Norge skal være glad for at hun prioriterte som hun gjorde. For en doktorgrad har en metodedel, der forskeren må fortape seg i teorier og analyser. Analyser er egentlig ganske firkantete mentale øvelser innenfor noen bestemte rammer. Etter kort tid er analysen verdiløs, og må erstattes med en annen. Den varer sjelden i mer enn en generasjon. Faktiske funn, utført med nøyaktighet, er derimot en gave til all ettertid.
– Du er blitt berømmet, men også kritisert, for at du ikke trekker konklusjoner i arbeidene dine.
– Det er jo med vilje, det.
– Falt du aldri for fristelsen til å legge det mer over i teoretisk retning, så å si?
– Nei. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville gjøre det slik jeg gjorde, og det fortsatte jeg med.
Hun ville at arbeidet hennes skulle fremstå som kildemateriale for ettertiden, uten en førende teoretisk vinkling. Hun bekrefter at et av formålene med dette var at leseren skulle tenke selv.
– Da må du jo ha hatt litt selvtillit likevel, spør jeg.
Hun smiler, men svarer ikke.
Aagot Noss finner begge bestemødrene sine på et bilde i «Nærbilete av ein draktskikk».
Produksjon
Opp gjennom hele 1960-, 70-, 80- og 90-tallet og godt inn i vårt eget årtusen strekker hennes faglitterære produksjon seg ut og forteller hvordan ting var, med sin sammenfatning av skriftlige kilder og billedkunst, drakteksempler og stoffrester, men først og fremst med sine tusener av levende informanter.
I de første tiårene var det hefter og opplysningsfilmer, artikler og utstillingskataloger som dominerte produksjonsstrømmen. De siste tiårene har arbeidet hennes munnet ut i en rekke svære og tunge dokumentasjonsverk om draktskikker i ulike landsdeler. Verkene er definitive autoriteter, velredigerte og gjennomillustrerte mursteiner; siste ord fra den siste som har vært rundt og snakket med de siste som gikk med stakk.
Om bøkene hennes kan man si at hun startet på topp, og derfra gikk det bare oppover.
Den første boka hennes, Høgtider og samkomer (1963), bygger på hovedoppgaven i norsk fra 1955 og er en frisk redegjørelse for selskapsskikkene i det gamle bondesamfunnet. De hadde ikke mindre fester før enn nå, for å si det slik, og det var nok like galt å komme i feil antrekk da som nå. Og som en hovedregel skulle alkoholen flyte – men helst bare til fest.
Tidemand og Noss
Serien «Norske folkedrakter» strekker seg over 11 år og 4 bind. Tittelen er litt misvisende. Det er kunstnernes fremstillinger av folkedraktene som er tema i alle de fire bøkene. Her har Aagot Noss stupt rett inn i tidligere generasjoners billedkunstneres tenkemåte og formidlingstrang, trukket ut det beste og mest sentrale, og lagt det fram for en ny tids offentlighet.
I Johannes Flintoes draktakvareller (1970) redegjør hun for hvordan Flintoes akvareller av folkedraktkledde nordmenn fra første halvdel av 1800-tallet ble et verdifullt kildemateriale for en draktforsker. Flintoe var stort sett glemt, og Aagot Noss tørket ettertrykkelig støvet av ham i sin monografi. Men ett spørsmål trådte tidlig fram, forteller hun: Hva var egentlig forelegget hans? Andre kunstnere hadde jo fremstilt mye av det samme. Hvem kopierte hvem? Nok en gang plasserte Aagot Noss seg midt i et gevaldig puslespill.
Uten å røpe resultatet kan vi fastslå at boka Joachim Frichs draktakvareller (1973) ble en direkte oppfølger. Deretter kom Statuane i Nordmandsdalen (1977), en underlig bok som man nesten kan kalle en meditasjon over en svært gåtefull plass. I parken ved slottet Fredensborg i Nord-Sjælland, ikke langt fra Helsingør, står et sekstitalls statuer med naturtro gjengivelser av norske kvinner og menn i forskjellige hverdagsantrekk fra midten av 1700-tallet. Disse fikk Aagot Noss anledning til å studere og dokumentere sammen med Folkemuseets fotograf Sjur Fedje. Like mye som arbeidet trigget draktforskernerven hennes, trigger det undring og nysgjerrighet hos leseren. Man blir liksom ikke ferdig med den boka.
Selve kremtoppen i serien er nok likevel Adolph Tidemand og folk han møtte (1981). Tidemand gjorde flere store reiser rundt om i Norge der han tegnet og malte som besatt. Mye av det ble senere brukt i de mest berømte maleriene hans. Han skrev som oftest ned navnet på modellene sine, forklarer hun. Men hva hjelper det for en ettertid mer enn hundre år senere?
Aagot Noss lot seg ikke stoppe av noe så banalt som at alle var døde. Hun saumfór kilder, snuste i museumskjellere, bladde i kirkebøker og spurte ut mulige etterkommere, og stort sett greide hun å grave seg fram til hvem de var, de personene Tidemand tegnet og portretterte. Dermed fant hun også ut slike ting som at den store mester sjelden beveget seg mer enn noen få meter fra skysstasjonen. De han malte, var ofte i familie. Og de bodde ikke langt unna hverandre. Men det kunne være både høy og lav – fra lensmannen til husmannskona. Det som var verdt å finne ut, det fant Aagot Noss ut.
Feltarbeid
I en hel mannsalder syklet Aagot Noss omkring. I de trangeste og mest bortgjemte fliker av norske innlandsdaler og fjellbygder satte hun sykkelen fra seg utenfor skjeve gamle tømmerbygninger og spurte med bygdas egen høflige tilbakeholdenhet om hun kunne få se på de gamle klærne som folk hadde i kister og loft.
Og de åpnet kistene sine for henne. Fram dro de sine oldemødres nedarvede stakker, og tok dem gjerne på. Dette gjorde de fordi hun opptrådte som en av dem og ikke som folkemuseets utsending. Det var viktig. Folkemuseet hadde aura av statsmyndighet og ord på seg for å være i stand til å ekspropriere klærne til folk hvis det var interessert i dem.
Aagot Noss respekterte bygdas vis.
Hun dro helst ut alene. Registreringsarbeidet gikk best slik. Informantene ble til venner – mange hundre i tallet.
Når de skulle lage opplysningsfilmene, måtte hun naturligvis ha med seg flere. Men da var det meste av arbeidet alt gjort på forhånd. Det skulle planlegges: Når kunne de for eksempel begynne på et plagg, hvor langt skulle de helst ha kommet før filmingen kunne starte, og hva kunne de rekke å gjøre mens filmingen pågikk? Slike ting. Dette var også plagg som det gjerne tok flere år å fremstille. Nesten utdødde teknikker skulle foreviges som en siste sjanse av kanskje den siste utøveren man kunne finne.
– Det ble nesten en form for nekrologer, sier hun lakonisk i dag om opplysningsfilmene.
Det hendte hun hadde med seg andre på feltarbeid, yngre forskere og kolleger som fremdeles snakker med ærefrykt om da de fikk være med Aagot Noss ute i felten.
– Aagot Noss lærte meg feltarbeid, sier en yngre kollega av henne. – Hun var en uvanlig god veileder. Det viktigste hun innprentet, var respekt for informantene. Hun lærte meg hvordan man oppfører seg på landsbygda.
Rådgivende
Mye arbeid skjedde også i regi av Bunad- og folkedraktrådet, organet som driver både registrering, forskning og rådgivning og som har sete i Valdres, på folkemuseet der. Aagot Noss var aktiv i dette miljøet og var styreleder der i mange år.
– Er det det som er Bunadpolitiet? spør jeg.
Hun blunker ikke engang over et så dumt spørsmål.
– Nei, det er jo et rådgivende organ som vel kan fortelle hva som har blitt praktisert, men aldri hva som er «riktig». De gamle var heller aldri noe nøye med slikt. Som en av mine informanter sa: «Det va’kje så nøye før at alt skulle vera så likt.» Det er først i dag at allting skal passe sammen. Jeg kaller det vår tids matche-syndrom. Før kjøpte folk det de hadde råd til, og det de syntes var fint. De tenkte ikke på at det skulle stå til det ene eller det andre.
En jevn strøm
Etter draktakvarell-bøkene kom det en jevn strøm av nye bøker der hun tar for seg klesdraktenes historie i de enkelte regioner av landet.
I Lad og krone. Frå jente til brur (1991) ville hun i utgangspunktet gjennomgå hodeplaggenes historie, men området var så digert at hun så seg nødt til å avgrense det til skikkene før og etter giftermål. Regler som kan virke rigide nå, og plagg som det tok timer å få på seg, var i den gamle bondekulturen en selvfølge og et viktig synlig uttrykk for individets plass i samfunnet.
Nærbilete av ein draktskikk. Frå dåsaklede til bunad (1992) er Aagot Noss’ takk og gave tilbake til hjembygda si. «Det var her eg tok mine første famlande steg på vegen eg kom til å vandre heile mitt yrkesaktive liv,» skriver hun i forordet. «Dås» er betegnelsen på svart stakk i Ål og Hol. Har stakken andre farger, heter den ikke dås, bare stakk. Likevel er det stadig hodeplagget som innehar selve definisjonskraften i en kvinnes påkledning. Boka er på mer enn tre hundre store sider. Hun kan blant annet fortelle at da hun startet feltarbeidet på 1950-tallet, var det fortsatt noen kvinner som gikk i dås. Men det var også omtrent på den tiden at bruken ebbet ut.
I Krone og skaut. Jente-, brure- og konehovudbunader i Hordaland (1996) fortsetter hun å legge fram den utrolige tradisjonsrikdommen i norske hodeplagg, denne gangen vestfra. Her drar hun tradisjonen helt tilbake til førhistorisk tid, men viser også hvordan nye impulser hele tiden har blitt tatt inn og fornyet kvinnegarderoben.
Nesten endeløst
Klesskikk i Tinn i Telemark. Fra tinndølklede til tinnbunad. Kvinneklede (1999) er en dypdykking i den særegne klesskikken i det innerste indre av Telemark, der impulsene kanskje helst kom fra Numedal; en kartlegging av drakthistorien viser også hvilke veier kommunikasjonen fulgte før bilen og riksveiene.
Forlengst pensjonert fortsatte Aagot Noss å bearbeide og publisere materialet fra sitt nesten endeløse feltarbeid, supplert og sammenfattet med trykte og utrykte skriftlige kilder, museumsgjenstander, foto og billedkunst. I ganske rask rekkefølge kom nå bøkene Frå tradisjonell klesskikk til bunad i Vest-Telemark (2003), Jølster og den gamle klesskikken (2005), Stakkeklede i Setesdal. Byklaren og valldølen (2008), Draktskikk i Aust-Telemark. Mangfald og endring (2010), Kvinneklede i Sogn. Døme på ein vestnorsk klesskikk (2012). Listen er ikke utfyllende. En total oversikt over hennes rike produksjon er det knapt noen som har.
Innimellom har hun tatt seg tid til å sneie innom samfunnsdebatten. I 2004 kom debattboka Hijab i Norge. Aagot Noss ble invitert til å bidra, og leverte en nøktern sammenfatning av hva som var praksis for kvinners bruk av hodeplagg i Norge fram til ganske nylig. Egentlig er det ikke stort å si i hijab-debatten etter hennes bidrag, og iallfall ingen pekefinger å løfte.
Fra «Adolph Tidemand og folk han møtte».
Føtter
Slik denne intervjueren ser det, hviler Aagot Noss’ livsverk på tre føtter. Feltarbeidet, med påfølgende bøker. Så er det draktakvarellene, det vil si arbeidet med å dra fram og analysere drakttegningene til 1800-tallets billedkunstnere. Og det tredje beinet er arbeidet i Bunad- og folkedraktrådet, som har pågått nesten helt fram til nå.
Hun nikker og er i grunnen enig i en slik tredeling.
– Hvilket av disse feltene har gitt deg personlig størst glede?
Hun tenker seg om et øyeblikk.
– Draktakvarellene.
– Har du ellers noen enkeltfavoritt blant dine egne bøker?
– Ja, Nærbilete av ein draktskikk synes jeg nok selv i ettertid er den beste.
Sokker og sølv
Fra ydmyke fotkluter til prangende bringesølv: Aagot Noss har fordypet seg i det hele. Hun har også saumfart alt som er av norrøne skrifter etter referanser til klær. Kanskje det er derfor hun selv, både i skrift og tale, klinger av sagastil: Knapp og presis.
Bøkene og artiklene hennes vil derfor kunne virke litt tilknappede på en som ikke interesserer seg nevneverdig for temaet: Her er det ingen utbroderinger, ingen overflødige bisetninger, ikke noe publikumsfrieri. Men lesere med den aller minste interesset for temaene hennes, blir straks oppslukt.
Mye tyder på at hun kan se betydelig lengre bakover enn den middelalderen hun beskjedent påberoper seg. Et sted beskriver hun så utførlig som det er mulig ut fra kildematerialet – og med stor overbevisning – hvordan de gikk kledd i vikingtiden. Et annet sted kommer hun fram til at et gammelt gravfunn som forskerne først mente var pilkogger, i virkeligheten må ha vært vadmålssokker.
Kanskje den mest oppsiktsvekkende enkeltoppdagelsen Aagot Noss har gjort, er køysa. En middelalderhette i filtet ullstoff som dekker skuldrene, og som har vært brukt på Vestlandet helt fram til vår egen tid.
Hun kom over den ved en tilfeldighet, forteller hun i heftet Eit mellomalderplagg i levande tradisjon (1977). Det var i Jølster i 1963 hun oppdaget plagget, og hun festet seg spesielt ved det fordi det virket så alderdommelig.
Det viste seg at de vestnorske hettene – populære i regn og sno – lignet svært på et funn gjort på Grønland som har vært tidfestet til 1300-tallet. Ingen vet hvor mye lengre tilbake i tid de kan ha vært brukt.
Hovedpersonen
Den siste boka utga hun i forfjor, 88 år gammel. Jeg lurer på om hun synes at mye er ugjort. Om det er noen løse tråder.
– Nei, i grunnen ikke.
Hun synes hun har gjort seg ordentlig ferdig med sine prosjekter.
Én ting må man bare spørre Aagot Noss om, når man får sjansen:
– Hva slags håndarbeid driver du med selv?
– Ingen, svarer hun kvikt. Og småflirer. Hun er ikke noe praktisk anlagt, forklarer hun.
– Men bunad, det har du?
– Ja, jeg fikk til konfirmasjonen. Men jeg har nesten ikke brukt den.
Hvilke råd vil 90-årsjubilanten gi til unge forskere i dag?
Hun tenker seg litt om.
– De må begynne et sted. Og så må de innrette seg etter hva de kan få til.
Igjen tar hun en ørliten tenkepause.
– Og hvis de skal ut og intervjue folk, må de huske på at det er intervjuobjektet som er hovedpersonen, og ikke en selv.
Trykt i Norsk Husflid nr. 5, desember 2014.