ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

26/10 2005: Bokmessen i Frankfurt er nettopp over. Hva er da mer naturlig enn å trekke fram denne 14 år gamle reportasjen. Lite har forandret seg.


Ingen her vil kjøpe,
bare selge

FRANKFURT: Hele bokbransjen ligger død en uke om høsten; da er det internasjonal bokmesse i Frankfurt og alle som er noe er der. Dette gjentar seg hvert år, og i høst bestemte NFF seg for å fylle en buss med forfattere og oversettere som ønsket seg dit for å  inspisere forholdene, men som ikke hadde fått noe forlag til å betale for turen. Således traff jeg i bussen mange åndsmenensker med sin integritet i behold eller iallfall innenfor rekkevidde.

Blant mine medpassasjerer var Elise, horoskopforfatter som reiste sammen med sin mann, en medforfatter av NAFs veibok. Men den som gjorde seg mest bemerket var Gunnar fra Unnarennet, suksessrik fagbokforfatter med boken Lavarter i høylandet ferdigskrevet på diskett. Gunnar er også  poet og en damenes venn og, i lavkonjunkturer, drosjesjåfør. Han aktet, fortalte han, å benytte anledningen til direkte fremstøt overfor utenlandske forleggere.

Det var dristige planer, Frankfurtermessens størrelse tatt i betraktning: I år var det 35.000 færre boktitler enn i fjor, og ingen merket forskjellen. En av deltakerne betrodde meg at han hadde noen eksemplarer av sin siste bok i frakkelommen. Jeg for min del gjorde meg visse forhåpninger om å selge utenlandsrettighetene til storverket Men tankene mine vil du vel ikke ha . Men det holdt jeg klokelig for meg selv.

Allerede på ferjen mellom Gøteborg og Kiel hadde Gunnar byttet bort adgangskortet til messen i en drink. Det var en dårlig start, men en hyggelig håndarbeidslærer fra Lom kom ham til unnsetning fordi hun egentlig mye heller ville gå på antikvitetsjakt i et par nabobyer.

Frankfurt under bokmessen er en by i beleiring, en feberaktig unntakstilstand. Det er ikke bare selve messearrangementet som har OL-dimensjoner, men også psyken til de hundretusener av skriftlærde som setter hverandre stevne. Inne på messeområdet er luften så dårlig at man blir gående i en slags rus.

Gunnar fra Unnarennet strøk straks av gårde med en langlegget kanadisk dame. Jeg tok en vandretur langs bokrekkene sammen med Gregers Werle, som håpet å vekke noens interesse for et nytt tredimensjonalt leseprinsipp han hadde på tegnebordet. Problemet lot til å være at ingen var her for å kjøpe noe, bare selge.

Jeg prøvde å overbringe en hilsen hjemmefra til en dame som satt på stand for et av de større norske forlagene. Det var umulig, for hun var i møte og hadde full avtalebok til langt på natt.

Før om årene var det nærmest et frynsegode å få dra til Frankfurt, men etter de grimete ansiktene og de mekaniske bevegelsene til alle i den norske paviljongen å dømme var man mer resultatorientert i år.

Jeg ble like godt med Gregers nedover i etasjene, mest for å danne meg et inntrykk av fremgangsmåten ved kjøp og salg før jeg trådte til selv. Langt inne i den internasjonale jungelen av bokforlag hadde Kroatia stakkar stilt opp med egen stand. Det enkle utstyret var til å få en klump i halsen av. Heller ikke utstillingene fra den tredje verden var preget av noen ustyrlighet i forhold til budsjettene. Vi fant ut at dette ikke var noe å satse på for en som ville spre ordet.

Gregers ville over i skolebokavdelingen, men ettersom den var temmelig diger og befant seg et godt stykke unna, tok jeg meg heller en runde på egen hånd i det tyske. Mellom et dusin ulike teorier om årsaken til mystiske ringer i kornåkre og en sjokkselger med tekster om kvinnenes rike muligheter innenfor islam, fant jeg en interessant bok med tittelen Astrologie für Katzen som jeg bestemte meg for å forære Elise, men blant alle disse millioner på millioner av bøker var det ikke mulig å kjøpe en, bare tegne kontrakt.

Jeg ga derfor damen visittkortet til noen i Universitetsforlaget og sa at vi var meget interessert, men at jeg hadde et møte om to minutter i den japanske hallen og dessverre ikke rakk å komme tilbake, men jeg kunne sende en av oversetterne våre bort for å se på den. Da fikk jeg boken.

På vei til japanerne traff jeg igjen Gregers. Han virket temmelig slukøret etter å ha sett minst seks variasjoner over sin egen oppfinnelse, alle sammen bedre enn hans. Jeg dro ham med ut av messeområdet og ned til Lipizzaner Bar i Frankfurter Hof ved Kaiserplatz. Der har det utviklet seg en slags norsk bokbørs. Alle andre nasjonaliteter er fortrengt fra stedet, men til gjengjeld er det til enhver tid fullt av nordmenn her som  hviler ut.

Det tok ikke lang tid før Gregers hadde gjenvunnet motet og var i full gang med å utvikle en ny idé for flere tilhørere. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan Gunnar fra Unnarennet hadde gjort det, men han ville bare uttrykke seg binært.

Dagen etter ønsket Gregers at noen fulgte ham til agentursenteret. Agenter er folk som forhandler med forlagene på forfatternes vegne; en enorm fordel for alle parter, muligens med unntak av forlagene. Vi har ikke noe slikt i Norge, men man kunne under messen søke kontakt med en passende utenlandsk agent. Dette foregikk i et eget værelse der det var et lite sekretariat som håndterte opplysninger om agentene, og en oppslagstavle som fungerte etter prinsippet ”Har klave, søker ku”.

Jeg hjalp Gregers å fylle ut et par kort. Da jeg skulle sette dem opp på tavlen, så jeg at Gunnar hadde skrevet minst ti. Jeg skjønte at det var Gunnar jeg skulle ha slått meg sammen med og ikke Gregers. Dette var ikke noe sted for amatører.

Jeg gikk bort til sekretariatet og presenterte meg som uavhengig agent med eksotisk planteliv som spesiale. De fant raskt frem til Gunnar på dataskjermen, men dessverre, han hadde allerede fått kontrakt med et forlag og trengte ikke lenger noen agent.

Hva het forlaget? Damen stirret og stavet. Det var et norsk forlag som hadde kronet alle hans anstrengelser med seier og undertegnet kontrakt på stedet, her, i Frankfurt.

(Trykt i NFF-NYTT, husorganet til Norsk faglitterær forfatterforening, i 1991.)

Tilbake til Syphilias nett