| |
Syphilias siste ord om bokbransjen
Folkens!
I årevis har jeg fortalt dere hvordan det står til i bokbransjen. Fra min utkikkspost har jeg uvanlig fint utsyn: Uavhengige forleggere som tilbyr kritisk litteratur av høy kvalitet beregnet på tenkende mennesker, er de første som merker det når dørene slår igjen, når bransjen er i ferd med å bli monolittisk og totalitær. Da har man en plikt til å si fra. Det har jeg gjort. Gjentatte ganger. (Krenkende innkjøpsordning / Penger på bok / Raset i bokbransjen)
I mellomtiden er tilstanden forverret, og ikke bare idealister, men også tvers igjennom kommersielle aktører oppdager til sin forferdelse at bransjen er stengt for dem så lenge de er uavhengige. (Intervju med Arve Juritzen)
Da skriver Aftenposten at ”ingen har sagt dette før”. (Etterpå betrodde journalisten meg at hun med ”ingen” selvfølgelig mente ”så få”.)
Slik forvitrer en bransje:
To-tre aktører bygger seg systematisk opp i bransjen. På veien opp appellerer de til staten, som med sin bunnløse pengekasse og grenseløse naivitet gir dem alt de ber om, for disse kjekke karene skaper jo arbeidsplasser og kultur. Monopol er det jo heller ikke snakk om, ettersom aktørene er så mange som to-tre, og ikke bare én. Til slutt eier aktørene hele bransjen og kontrollerer hele den pengestrømmen som staten sender gjennom bransjen.
I andre land kalles dette mafiavirksomhet. I Norge kaller man det kultur.
Slik er den norske bokbransjen i 2008:
Forlagene: De store har gjort rent bord. Aschehoug og Gyldendal eier i dag så godt som hele bransjen. Halsende på slep etter seg har de Damm. (Se faktaboks.)
Bokhandelen: Selger mest penner og leketøy. Liker ikke bøker, bortsett fra eiernes bøker og noen lokale bestselgere.
Stundom ringer det en bokhandler og vil kjøpe en bok av oss fordi det står en kunde i butikken og absolutt vil ha den. ”Førsteeksemplar?” spør bokhandleren innsmigrende. Dette betyr at han vil ha 70% rabatt på boka. Når han får nei, fordi ordningen med nesten gratis førsteeksemplar er en avtale mellom ham og eierne hans, ikke oss, da blir han sur og vil ikke kjøpe mer av oss. Sant å si utgjør ikke dette noe stort tap for oss.
Innkjøpsordningen: Dreier seg i praksis om å levere mest mulig omsettelig hyllevare til bransjens store slukhals, Bokklubben. De må ha noe nytt hele tiden. Kvaliteten blir deretter.
Bokklubben vakler litt i øyeblikket. Trolig er den overadministrert og tungrodd, og erobringen av markedsledende posisjon på nettet har kostet skjorta! Men de håper at nettbokhandelen Bokkilden skal bringe dem inn i nye omsetningshøyder.
Jeg har påvist at 95% av bøkene fra de store og etablerte forlagene, kjernemedlemmene i Forleggerforeningen, blir innkjøpt av Kulturrådet, mens bare 50% av bøkene fra de (svært få) uavhengige som våger å søke om innkjøp, slipper gjennom nåløyet. (Ikke-medlemsforlag må dessuten betale Kulturrådet 8000 kroner for i at de i det hele tatt skal se på bøkene deres, før de blir avvist, ikke av litterære, men av bransjepolitiske grunner.) Jeg har også påvist at det ikke er noen kvalitetsforskjell mellom innkjøpte og avviste bøker.
Jeg har påvist at ca. 1/4 av de innkjøpte bøkene har noen litterære kvaliteter. 3/4 av bøkene er altså uten verdi. Gislene i innkjøpsordningen er bibliotekene. De må ta imot alt sammen. Resultat: Bibliotekene er fulle av dårlige bøker som ingen leser.
Interessant nok har en bibliotekar fortalt meg at dette tallet stemmer med deres egen utlånserfaring: Omlag 1/4 av kulturfondsbøkene de tar imot, blir overhodet utlånt.
The horror, the horror
Jeg har nå fortalt – i videokåseriet øverst her – i denne oppsummeringen – og i aviskronikker og debattinnlegg henvist til her – hvordan det står til i bokbransjen.
Mange store verkebyller har jeg latt være å gå inn i. Det gjelder f.eks. forleggerforeningens makt, gjøren og laden; Kopinors forretningsidé og opptreden; litteraturstudiets institusjonsmakeri. Man må begrense seg.
Mange utenfor bransjen tror jeg overdriver. Innenfor bransjen vet de at jeg har rett. Ja, at det på mange områder er enda verre enn det jeg har fortalt.
Alle vet. Men svært få, om noen, sier noe.
Vi snakker om en bransje som definerer seg selv som ytringsfrihetens forsvarere. Hva er det alle i bransjen er så redde for?
Jeg har ikke tall på de gangene folk i bokbransjen har delt sine frustrasjoner med meg, og i neste øyeblikk blekner de av angst og må forsikre seg om at jeg ikke vil bringe opplysningene videre. Hva er de så redde for?
Jobbene sine, naturligvis. Fremtidsutsiktene. Hageselskapene.
Det hender jeg treffer igjen noen av de menneskene som har delt sine erfaringer fra bokbransjen med meg. Da har de gjerne i mellomtiden fått sin forfremmelse. Og redselen er blitt enda større. Nå hilser de ikke.
sph
November 2008 |
Dette eier de:
--> A&G (Aschehoug og Gyldendal) eier de to suverent største bokhandelkjedene. Resultat: Tusener på tusener av kvm utstillingsplass står til deres disposisjon. Andre må kjøpe seg plass, de må betale for å bli stilt ut, vist fram eller bare nevnt; de som ikke spytter i kassa, blir ikke formidlet gjennom norsk bokhandel.
--> A&G eier Bokklubben, Norges desidert største bokpusher. Utgivere og forfattere får smuler (hhv 9% og 4,5%). Resten bruker Bokklubben til å befeste sin dominans gjennom tung markedsføring.
--> A&G eier, gjennom Bokklubben, nettbokhandelen Bokkilden, som suverent dikterer betingelsene for uavhengige forlag som måtte ønske å selge bøkene sine der.
--> A&G eier Lydbokforlaget, monopolhaver i et markedssegment som vokser voldsomt. Godtar man f.eks. ikke Lydbokforlagets knallharde betingelser, som går ut på at man som utgiver taper, da får man tommelen ned i Bokklubben også.
--> A&G eier Kunnskapsforlaget, Norges store leksikonutgiver. Her betaler Staten det meste.
--> A&G eier Forlagssentralen, et digert, svinedyrt og ufattelig tungdrevet distribusjonsapparat som de fleste utgivere er tvunget til å bruke.
--> A&G eier Bokbasen sammen med konkurrenten Damm. Dette var opprinnelig en offentlig tjeneste, og burde fortsatt være det, ettersom det er selve katalogen av alt som fins av bøker i Norge. Basen danner bl.a. bunnen i bokhandlenes datasystem. Bokutgivere må betale for å få lov til å være med. Staten betaler for å slippe å være med. Eierne tar imot i begge ender.
--> A&G eier de facto Kulturrådets litterære avdeling med innkjøpsordning og det hele, i kraft av sin størrelse. Kulturrådets direktør var tidligere ansatt i Aschehoug og Gyldendal.
Damm, eller Cappelen Damm som de heter nå i en overgangsperiode, eier bokhandelkjeden Tanum med tilhørende bokklubb og nettbokhandel, alt sammen synlig, men ubetydelig sammenlignet med det A&G eier.
Damm eier også Sentraldistribusjon, som er den eneste lille konkurrenten Forlagssentralen har. Og så får de være med på å eie Bokbasen.
Dette var jo ikke rare greiene. Men det er tilstrekkelig til at A&G ikke fremstår som et rent monopol. Derfor er Damm gull verdt for A&G. Skulle det gå dårlig for Damm, måtte A&G sørge for å holde liv i dem, bare for å opprettholde de paradisiske tilstandene for seg selv.
VI ANKET
Bare så det skal være nevnt, en siste gang: Forlaget Fritt og vilt har skrevet lange ankeskriv til Kulturrådet og
innklaget bokbransjens "eiere" til Konkurransetilsynet. I samtlige
henvendelser er det blitt "Goddag mann økseskaft". Mye av dette ligger på nettet, dere
finner det på www.syphilia.no og www.frittogvilt.no. |
