ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

Den største siden svartedauen

Som alle vet,* plasserte jeg meg så nær Hennes Majestet under jubileumsmottakelsen for Samlaget at jeg kunne lese jukselappen hennes.
     Der sto det: ”Eg er også dronning over firkantfolket.”
     Men disse ordene ble aldri fremført. Og bra er det, for det er ille nok med utvanningen av det kongelige blod om det ikke også skulle bli allment kjent at dronningen leser Donald.
     For oss som mest holder oss til Smørbukk og Vangsgutane, ble Samlagets jubileumsuke en slitsom tid. Bleke mennesker med små hender leste egne dikt, og priser ble utdelt til langt på natt.
     Min egen samboer, fylkesforfatteren Storleik Høg, mottok spesialprisen for nynorske allitterasjoner.
     For meg ødela dette litt av feiringen, for Storleik gjorde ikke noe annet etterpå enn å føre dype samtaler med kulturministeren. Bare én gang dukket han opp i nærheten av meg, og da snakket han helt uforståelig.
     ”Jeg har nesten klart det,” sa han opprømt.
     ”Klart hva?” Jeg var temmelig gretten; sant å si hadde jeg trodd det var meg han ville svinge seg i seiersvalsen med, og ikke en parfymert statsråd to hoder høyere enn ham selv.**
     ”Den nye reformen. Den største sosiale reform siden Svartedauen. Det utvidede forfatterbegrep!”
     ”Jeg begriper ikke hva du snakker om,” sa jeg. ”Skal vi danse?”
     ”Har ikke tid. Jeg må snakke med et par statssekretærer før de forsvinner ut av fokus.” Han tømte et champagneglass i spranget og var, før jeg visste ordet av det, på nytt omgitt av et snes regjeringsdamer.
     Det var bare én ting å gjøre: Dra hjem og sørge for å få skiftet lås i inngangsdøren. Vesken med sakene hans satte jeg utenfor.
     Jeg våknet langt utpå formiddagen av at en strålende opplagt Storleik serverte meg kaffe på sengen.
     ”Hvordan kom du inn?” sa jeg.
     ”Jeg hadde ekstranøkkel,” svarte Storleik. Men hør her: Vi skal flytte!”
     ”Du glemmer at det er min leilighet,” svarte jeg spisst.
     ”Snart er den ikke din lenger! Jeg har jobbet i hele natt og fått garantier for at den nye ordningen går igjennom.”
     ”Hvilken ordning?”
     ”Stavnsbånd!” Storleik skinte av ekte oppfinnerglede. ”Hjemstavnsbånd for forfattere! Dette er bare begynnelsen – stavnsbånd er jo opplagt den eneste virkelig demokratiske måten å sikre spredt bosetting på, og forfatterne går foran med en prøveordning!
     Det vil si,” sa han begeistret, ”HVPU-reformen var den egentlige prøveordningen. Men fordi det nesten ikke kom noen protester, har myndighetene – med min hjelp, selvsagt – kommet til at også den andre enden av Gauss-kurven må tilgodeses. Man har tatt seg av de psykisk utviklingshemmede. Nå er turen kommet til de psykisk uhemmede. Med oss fylkesforfattere som naturlig midtpunkt skal alle skribenter vende tilbake til sine hjemkommuner, der de ble født.”
     Jeg hadde vanskelig for å tro hva jeg hørte, og enda vanskeligere for å formulere noen gode innvendinger. Derfor sa jeg bare tamt: ”Hva med skuespillerne og servitørene?”
     ”De kommer etter – sammen med kunstgalleriene, utestedene, uteliggerne! Det skal bli nytt liv på bygdene!”
     Da er det vel bare å pakke sekken og flytte tilbake til Voss. Eller var det Moss? Er mine foreldre i live? Det vil nok fremgå av innkallingspapirene. Uansett, Storleik har rett: Stavnsbånd er svaret på truslene fra byene, Europa og hele resten av verden.

* Det kom i Dagsrevyen.
** Åse Kleveland.
(Trykt i NFF-NYTT 2/1993.)

Tilbake til Syphilias nett