Den
største siden svartedauen
Som alle vet,* plasserte jeg meg så nær Hennes Majestet
under jubileumsmottakelsen for Samlaget at jeg kunne lese jukselappen
hennes.
Der sto det: ”Eg er også dronning over
firkantfolket.”
Men disse ordene ble aldri fremført. Og
bra er det, for det er ille nok med utvanningen av det kongelige blod om det
ikke også skulle bli allment kjent at dronningen leser Donald.
For oss som mest holder oss til Smørbukk
og Vangsgutane, ble Samlagets jubileumsuke en slitsom tid. Bleke mennesker med
små hender leste egne dikt, og priser ble utdelt til langt på natt.
Min egen samboer, fylkesforfatteren Storleik Høg,
mottok spesialprisen for nynorske allitterasjoner.
For meg ødela dette litt av feiringen, for
Storleik gjorde ikke noe annet etterpå enn å føre dype samtaler
med kulturministeren. Bare én gang dukket han opp i nærheten av
meg, og da snakket han helt uforståelig.
”Jeg har nesten klart det,” sa han
opprømt.
”Klart hva?” Jeg var temmelig gretten;
sant å si hadde jeg trodd det var meg han ville svinge seg i seiersvalsen
med, og ikke en parfymert statsråd to hoder høyere enn ham selv.**
”Den nye reformen. Den største sosiale
reform siden Svartedauen. Det utvidede forfatterbegrep!”
”Jeg begriper ikke hva du snakker om,” sa
jeg. ”Skal vi danse?”
”Har ikke tid. Jeg må snakke med et
par statssekretærer før de forsvinner ut av fokus.” Han tømte
et champagneglass i spranget og var, før jeg visste ordet av det, på nytt
omgitt av et snes regjeringsdamer.
Det var bare én ting å gjøre:
Dra hjem og sørge for å få skiftet lås i inngangsdøren.
Vesken med sakene hans satte jeg utenfor.
Jeg våknet langt utpå formiddagen av
at en strålende opplagt Storleik serverte meg kaffe på sengen.
”Hvordan kom du inn?” sa jeg.
”Jeg hadde ekstranøkkel,” svarte
Storleik. Men hør her: Vi skal flytte!”
”Du glemmer at det er min leilighet,” svarte
jeg spisst.
”Snart er den ikke din lenger! Jeg har jobbet
i hele natt og fått garantier for at den nye ordningen går igjennom.”
”Hvilken ordning?”
”Stavnsbånd!” Storleik skinte
av ekte oppfinnerglede. ”Hjemstavnsbånd for forfattere! Dette er
bare begynnelsen – stavnsbånd er jo opplagt den eneste virkelig demokratiske
måten å sikre spredt bosetting på, og forfatterne går
foran med en prøveordning!
Det vil si,” sa han begeistret, ”HVPU-reformen
var den egentlige prøveordningen. Men fordi det nesten ikke
kom noen protester, har myndighetene – med min hjelp, selvsagt – kommet
til at også den andre enden av Gauss-kurven må tilgodeses. Man har
tatt seg av de psykisk utviklingshemmede. Nå er turen kommet til de psykisk
uhemmede. Med oss fylkesforfattere som naturlig midtpunkt skal alle skribenter
vende tilbake til sine hjemkommuner, der de ble født.”
Jeg hadde vanskelig for å tro hva jeg hørte,
og enda vanskeligere for å formulere noen gode innvendinger. Derfor sa
jeg bare tamt: ”Hva med skuespillerne og servitørene?”
”De kommer etter – sammen med kunstgalleriene,
utestedene, uteliggerne! Det skal bli nytt liv på bygdene!”
Da er det vel bare å pakke sekken og flytte
tilbake til Voss. Eller var det Moss? Er mine foreldre i live? Det vil nok fremgå av
innkallingspapirene. Uansett, Storleik har rett: Stavnsbånd er svaret på truslene
fra byene, Europa og hele resten av verden.
* Det kom i Dagsrevyen.
** Åse Kleveland.
(Trykt i NFF-NYTT 2/1993.)