ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

Penger er ikke alt

Gunnar fra Unnarennet var, som mange vil huske, sterkt inne i kulissene da NFF og Norsk Faglitterær Oversetterforening ble slått sammen for et par år siden. Det er heller ingen hemmelighet at hans baktanker var å gjøre noe med kvinneandelen i foreningen.
     Og igjen viste det seg på NFFs årsmøte at Gunnar har vært langt mer fremsynt enn hans rivaler liker å innrømme: Om ikke kvinneandelen har endret seg rent kvantitativt, har den gjort et kvalitativt sprang i retning av – ja, mer feminine damer rett og slett. Damer som sårt trenger til en bred skulder å gråte mot iblant.
     Det er noe annet enn de ildsprutende dragene som dominerer de mer utagerende forfattermiljøene.
     Det skulle da være helt unødvendig å tilføye at når gråtebehovet melder seg, er Gunnar på pletten. Derfor gikk det som det måtte gå da han møtte en dame fra oversetterfløyen som var dypt ulykkelig fordi hun hadde budsjettert med at NFF skulle vinne frem i sine krav overfor forlagene.
     Nå var det ikke meg imot at det blomstret litt romantikk på årsmøtet. Gjennomsnittsalderen er blitt temmelig høy etter som årene er gått, og også i år viste det seg at de fleste deltakerne var eller hadde vært gift med hverandre. Man kan selv tenke seg hvilken demper slike forhold legger på de mer nattlige sekvensene av årsmøteforhandlingene.
     Derfor reagerte jeg først med irritasjon da en av de litt eldre, mannlige deltakerne trakk meg til side og spurte om ikke jeg hadde en viss innflytelse på Gunnar fra Unnarennet.
     “Vi er da alle sammen godt voksne mennesker,” sa jeg.
     “Jamen, damen er gift,” sa den eldre herren.
     “Så har hun noen til å passe barna imens,” innvendte jeg.
     “Du forstår ikke alvoret,” sa han. “Hennes mann er også her.”
     Med alle opplysninger på bordet kan hvem som helst forstå et slikt alvor, men jeg spurte hvorfor ikke denne ektemannen hadde materialisert seg under Gunnars lange tiurleik tidligere på kvelden.
     Den eldre herren fortalte meg at mannen hadde vært ivrig opptatt med å forsøke å rette opp parets skakkjørte økonomi. Han hadde sittet i knallharde forhandlinger med stipendkomiteen i timevis, i den hensikt å bytte retten til et tredjegangsstipend i at stipendkomiteen kjøpte ekteparets blokkleilighet på Tveita.
     Jeg spurte hva salgsargumentene var.
     “Vi venter alle på bedre, det vil si dårligere tider,” forklarte den eldre herren. “Meningen er at de skal fortsette å bo der inntil boligprisene om ikke lenge har sunket ytterligere, slik at familien da kan slå til og kjøpe en ny leilighet med sin frigjorte kapital.”
     “Men hva i all verden skal stipendkomiteen med en blokkleilighet på Tveita?”
     “Du er jammen ikke mye visjonær,” sa den eldre herren utålmodig. “Om ikke lenge går boligprisene kraftig opp, og fondet vil ha tjent inn igjen det mangedobbelte av det man taper på å leie ut til den hardt prøvede familien.”
     “Men stipendkomiteen gikk da vel ikke med på et slikt forslag?”
     “Nei, dessverre. Dette er ikke noen fagforening, sa de og kastet ham på dør. Og oppriktig talt, jeg har tenkt å gå videre med denne saken – til fondsstyret, NFFs styre og om nødvendig til kulturdepartementet,” sa den eldre herren. “Jeg finner meg ikke i at min datter og svigersønn og hele fagbevegelsen skal behandles slik.”
     Ikke rart NFF-ledelsen blir mer og mer opptatt av at foreningen må skaffe seg noen yngre medlemmer: Friskere, renere kjøtt og blod, noen som ingen av oss har vært gift med.

(Trykt i NFF-NYTT 3/1992.)

Tilbake til Syphilias nett