ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

Det handler om å leve

Avtaler, avtaler! Er det ingen som kan skaffe meg et par brukbare forlagsavtaler? Kolleger seiler forbi på Aker brygge med blikket mettet av prosjektstipend og suksessens myke svikt i hoftene. Selv sitter jeg og gnikker i eselørene på manuskriptet til boken Mer er det vel ikke å si , som ingen vil ha.
     Forrige manus endte også dårlig. Jeg var kommet rimelig godt i gang med biografien om verdens første leder av en svart massebevegelse, et kjent og kjært navn ikke bare i USA der han var aktiv på 20-tallet, men i hele afroverdenen, og totalt ukjent i Norge uten så mye som en linje i et leksikon. Kort sagt, enhver forfatters drøm.
     Det gjensto bare å skaffe seg en avtale. Forlagsredaktøren, en SVer, brølte av latter. “Aldri i livet,” hikket han. “Uselgelig. Komplett uselgelig. Men skriver du derimot om Sissel Kyrkjebø, da kan jeg love deg topp oppfølging i alle ledd.”*
     Det er et par år siden dette hendte, og Sissel Kyrkjebø var et noe mer ubeskrevet blad enn i dag.** Men jeg kom til å huske på historien da jeg og gutta satt og drøftet hvordan vi skulle hjelpe NFF til å få flere yngre medlemmer. Det nytter jo dårlig, mente jeg, så lenge forlagene bare vil ha gamle griser som oss til å skrive om stjerner som knapt er født ennå.
     Hydro Halvorsen antydet at NFF kunne utlyse spesielle stipendkonkurranser for ungdom. Man kunne starte med Krybbedøden. Ved en som overlevde og arbeide seg oppover.
     Bare synd, sa han, at ungdommen i dag ikke interesserer seg for å feste sine tanker og erfaringer på papiret. De fester dem i stedet med sprayboks på byens fasader. Han foreslo derfor å senke medlemskriteriene fra 100 skrevne sider til 100 tags.
     Hydro  Halvorsen var med andre ord i sitt ess. Men Gunnar fra Unnarennet forsvant uvanlig tidlig på kvelden, og det uten å ha sagt stort. Jeg så ham ikke igjen før på en konferanse om ytringsfrihet og momsfritak som ukepressen arrangerte nylig. Der var han enda mer påfuglaktig enn vanlig og hadde ikke tid til å snakke med noen uten redaktørportefølje.
     “Er det sant at du er i gang med biografien om Sissel Kyrkjebø?” spurte jeg.
     “Vel, på en måte. Boken har riktignok større bredde enn som så,” sa Gunnar. “Det blir en vesentlig bok, en viktig bok for mange. Tittelen er Sissel og kjærligheten. Plager det deg?”
     “Det som plager meg,” sa jeg, “er hvor man skal begynne å lete etter integriteten hos dagens skribenter. Det plager meg at i oljelandet fins det ingen andre prinsipper igjen enn prinsippet  om ikke å gå under minstesatsene. Hva skal det bli til med Norge? Det handler i siste instans om informasjonsfrihet.”
     “Informasjonsfrihet meg i ræva,” sa Gunnar. “Det handler om handel.”
     Jeg liker det ikke, men det er i ferd med å gå opp for meg at Gunnar fra Unnarennet har rett. Jeg tror jeg vil gjøre Hydros idé til min egen, og få NFF til å gå i gang med essaykonkurranser for ungdom.
     Og det beste av alt: Jeg vil manøvrere meg til en posisjon i juryen. Der skal jeg sitte og lese igjennom de unges bidrag: uferdige, vare og hudløse små fugleungers tanker om livet. Mye møl naturligvis, men her og der en ekte perle.
     Ikke stor nok til at innsenderen kan regne med noen påskjønnelse av noe slag. Men stor nok for meg til å plukke den opp og bruke den videre.
     Alle vet at det ikke er den som lager perlen, men den som finner den, som kommer gunstigst ut.

* Det er Anders Heger som omtales her.
** Om lag nitten år gammel.
(Trykt i NFF-NYTT 4/1992.)

Tilbake til Syphilias nett