ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

Vi setter vår lit til barna

Endelig har NFF fått noe igjen for sine – om jeg så får si – temmelig krampaktige anstrengelser for å forynge kontingentgrunnlaget. Forleden slapp den første virkelig underårige faglitterære forfatter gjennom juryens nåløye og inn i medlemskartoteket: Ulrik, 10 år, med boken Supermario – helt super. Det er visst en veiledning i bruk av et dataspill for gutter i alle aldre.
     Jeg er ikke så rent lite stolt, for jeg kjenner gutten såpass godt at jeg er på julegavehils med ham. Og det er ingen tvil om at han har noe å slekte på rent litterært.  Hans mor Elise – som han kaller “bestemor” – er mangeårig NFF-medlem.
     Etter høytideligheten i NFF skulle jeg ta hånd om min unge kollega i et par timer mens Elise var og fikk seg en ansiktsløftning.
     “Du er vel klar over at det kommer temmelig mange tusen kroner susende i din retning nå, stipend og greier?” sa jeg.
     “Jøss da,” sa Ulrik.
     “Vet du hva du skal gjøre med alle pengene?”
     “Ha’kke tenkt så mye på det ennå,” sa han. “Men det blir vel til at jeg kjøper en 50 MHz 486 Multimedia med CD og Midi.”
     Tiden var moden for å lære guttungen et og annet om skribentøkonomi. Eller rettere sagt, få flyttet formuen til et sted hvor den ikke så lett kunne sløses bort i høyoppløselige fargeskjermer.
     Så jeg kremtet og sa: “Du vil vel ikke heller investere i forlagsdrift, da? Som du kanskje vet er jeg i gang med å bygge opp et eget forlag, der forfatterne skal få bestemme ganske mye selv, mot at de på den annen side investerer tilsvarende.”
     “Å, jeg vet ikke,” sa Ulrik. “Fattern foreslo noe lignende. Men jeg har regnet litt på det og funnet ut at jeg tjener mer hos mit nåværende forlag.”
     Jeg spurte hva slags betingelser han hadde oppnådd.
     “Først er det det vanlige forfatterhonoraret,” sa han. “Så var det en ganske tøff forhandlingsrunde om verdien av ferdige trykkoriginaler klar til print on demand. Etter det viste det seg at forlaget ikke visste noe om markedsføring, så jeg lærte dem det de trengte å vite, til konsulenthonorar, å timebasis. Til slutt har du det rent språklige. Du skjønner det at språket har alt å si.”
     “Å, ja?”
     “Ja, jeg måtte jo rette opp språket deres hele veien, for når man skal selge et produkt som dette er det klart at alt står og faller på troverdigheten i markedet, i dette tilfellet spillerne.”
     “Og det betalte de også for?”
     “De fikk en regning, ja.”
     “Hva skal vi gjøre nå?” sa jeg. “Tusenfryd? Sjøfartsmuseet?”
     “Dødsharry,” sa Ulrik. “Jeg vil til Tanum, Norli og Akademika.”
     Det svulmet i mitt bryst: Gutten var ikke bare drevet av pengenes, men også av ordets og åndens makt.
     Men han var ikke interessert i å gå inn i butikkene. I stedet ble han gående ettertenksomt frem og tilbake foran vindusutstillingene med tommestokk og notatblokk og med dype konsentrasjonsrynker i pannen.
     Jeg brant etter å få høre hva han brygget på, men av frykt for å bli dupert enda en gang prøvde jeg i stedet å konversere:
     “Du som er så ung kan kanskje bidra til å øke interessen for NFF-medlemskap i din generasjon?”
     “Hvorfor skulle jeg det?” sa han. “Jeg er da vel ikke interessert i å gjøre NFF til en barnehage. Jeg hadde aldri meldt meg inn hadde det ikke vært for alle gamlingene.”
     “Hvordan det?”
     “Gamlinger har to ting,” sa Ulrik. “De er stinne, og de er sleipe. Altså har jeg mye å hente, og mye å lære.”
     Jeg vet nå ikke det.

(Trykt i NFF-NYTT 5/1992.)

Tilbake til Syphilias nett