ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

Hvor bør kongen bo?

Bør Kongen bo på Slottet? Eller skal Han få fortsette å klamre seg fast til alle trygghetssymbolene i sitt gamle gutteværelse der hjemme på Skaugum og lulle seg selv og nasjonen inn i forestillingen om at han fortsatt er  Kronprins?
     For Gunnar fra Unnarennet, faglitterær forfatter med flere prosjektstipender bak seg, er ikke dette likegyldige spørsmål. Gunnar er nemlig kommet itl veis ende, eller nesten, i sin store biografi Gla’Kronprinsen .
     Boken er ment å skulle legges på slakterbenken i god tid før jul. Men før de konkluderende store ord må forfatteren ha avklart ett sentralt problem: Hvem er hvem?
     Norge er et lite land, og landet har ganske enkelt ikke plass til to kronprinser.
     At dette blir bokhøstens heteste og mest sentrale tema, kan jeg røpe fordi Gunnar fra Unnarennet trakk meg til side under NFFs seminar om fagbokkritikk og spurte om ikke vi to kunne stikke av fra gruppearbeidet og gjøre noe annet.
     Jeg kjenner Gunnar ganske godt og visste at venninnen hans denne helgen var på kurs i grensesetting, så jeg ble naturlig nok litt mistenksom. Men han overrasket ved å dra en diger manuskriptbunke opp av sekken.
     ”Kan du ikke kikke igjennom dette, du som har så lett for det språklige,” sa han forlegent. ”Jeg trenger råd og oppretting og, vel, ja nærmest faktisk en forhåndsbedømmelse. Dette er krutt, skjønner du.”
     Hvordan noen kan ta så feil av krutt og sirup vet ikke jeg, men jeg holdt meg da iallfall edru den kvelden der jeg satt i klisteret, mens de andre kunne svinge seg mellom bar og badstu, en livsfarlig kombinasjon som alle vet, men uten at noen gadd å gripe inn, for er det noe vi har nok av i Norge så er det forfattere.
     Etter frokost var det gruppearbeid igjen, så Gunnar og jeg satte oss i en krok med kronprinsbiografien mellom oss. Han så spent som en fjær, jeg passe gretten.
     ”Nå, hva syns du,” sa han.
     ”Honoraret først,” sa jeg.
     Gunnar reiste seg og trakk en diger seddelbunke ut av lommen. Han kastet en håndfull krøllete hundrelapper ut over bordet, stappet resten i lommen og satte seg igjen.
     Med så mye film noir i motorikken er det underlig at man velger å bli hoffreporter. ”Dommen,” sa han utålmodig.
     Jeg så på notatene mine.
     ”Boken henger litt løst sammen. En del meningsforvirrende blindgater og trettende gjentakelser. Det fremgår dessverre temmelig tydelig at materialet er altfor spinkelt, at øyeblikkene md Kronprinsen har vært langt flyktigere enn du gjerne vil at leserne skal tro. Den burde vært tredjeparten så lang.”
     ”Hm,” sa Gunnar. ”Vanskelig å gjøre noe med det, når kriteriene for tredjegangsstipend er oppe i 750 sider. Flere synspunkter?”
     ”Ja,” sa jeg. ”I det store og hele er boken svulstig, maniert, ukritisk og aldeles overflødig. Og – den ligner til forveksling fjorårets store Kongebok. Haha, man skulle nesten tro at det var deg og ikke Jo Benkow som hadde skrevet den.”
     Gunnar ble blodrød. ”Nå må du gi deg!” ropte han. ”Dessuten fikk den boken de beste avisoppslagene og de mest overdådige kritikkene i hele fjor.”
     ”Ja, men husk at det er mye kremlologi i norsk anmelderkunst,” innvendte jeg. ”Og husk også at det var Benkows bok som var den direkte foranledning til at NFF for første gang tok opp behovet for en mer ordentlig kvalitetsvurdering av norsk sakprosa. Før har man bare brydd seg om sideantallet.”
     ”Du mener ikke å antyde at det skal komme kvalitetshensyn inn i stipendkriteriene?”
     ”Nei, hvordan skulle det kunne det. Saken er jo den at det ikke er mulig med noen form for kvalitetsvurdering av norsk faglitteratur. Norge er så lite at det bare er to mennesker som behersker det fagområdet du skriver om: Du selv, og samboerens ekskjæreste. Hvem har ikke opplevd å få sitt livsverk vurdert av sin verste rival, og gjerne et halvt år for sent i tillegg, fordi rivalen var i Syden og bollet seg da boken kom ut.”
     ”Hm, bollet seg,” sa Gunnar og forsvant. Det neste jeg hørte fra ham var i lunsjen; da satt han på seminarkontoret og tilsølte telefaxen med nei-mat som han prøvde å balansere mellom knærne mens han frenetisk stappet papir i faxen og snakket i telefonen på en gang. Han vinket meg inn.
     ”Benkow,” sa han. ”Jeg ringte til ham og sa at når jeg hadde ført hans kongebok i pennen i fjor, så kunne han stå som offisiell forfatter av min kronprinsbok i år. Det koster flesk, men er sannelig verdt det.”
     ”Jeg vil helst slippe å vite mer,” sa jeg.
     ”Det er ikke mer å vite,” sa Gunnar slukøret. ”Jeg fikk blankt avslag.”
     ”Hvorfor det?”
     ”Jo, jeg faxet over hovedkonklusjonen til ham, den som du formulerte så godt, om to kronprinser. Og han sa at en slik kritikk av kongehuset kunne ikke han stille seg bak.”
     ”Så kunne du vel fjerne det.”
     Gunnar skulte. ”Du sa jo selv at det var det eneste i hele boken som lignet en tanke.”
     Mens Gunnar fra Unnarennet slikker sine sår, går jeg rundt og funderer på om det er mulig – og i så fall hvordan – å tjene penger uten å bli vulgær.
     Foreløpig ser det ut til at jeg er temmelig alene om et slikt prosjekt. Vi lever i et lite land, det er få av oss, og trangt om plassen.
     Å være forfatter i Norge er omtrent som å være amerikaner i Amerika: Du forsvinner fullstendig i mengden hvis du ikke tar på deg de mest eslvlysende gassløpeskoene eller setter skyggelua tåpelig på snei.

(Trykt i NFF-NYTT 6/1992.)

Tilbake til Syphilias nett