ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

Juletid er parringstid

Etter at jeg i forrige nummer røpet at jeg har vondt for å holde meg edru på seminarer, har det kommet en strøm av velmenende forslag om at jeg burde melde meg på Fanny Duckerts måteholdskurs for kvinner.
     Men såpass kan jeg si at jeg tror ikke det er noe for meg. Rene damearrangementer er alltid så gjespende kjedelige. Dette vet ikke dere gutter, av naturlige grunner. Vi jenter vet.
     Men vi snakker ikke om det. Det er med andre ord et usynlig kvinneproblem.
     Nei, da er Minnesota-modellen noe ganske annet. Der sperrer de folk av begge kjønn inne, tar fra dem alt de eier og setter dem til ydmykende og utmattende oppgaver slik at de pådrar seg et slags gisselsyndrom, en bunnløs takknemlighetsgjeld.
     Selv har jeg aldri forstått logikken, men prinsippet er gammelt og velprøvd, og det er mange som har skaffet seg blant annet ektefelle på den måten.
     Men det jeg egentlig hadde tenkt å fortelle, var at Gunnar fra Unnarennet forleden innkalte meg til baren på Savoy for å være vitne i en barnefordelingssak i anledning julen.
     Det var tydelig at ingen av partene hadde tenkt å la ungene spolere julens enestående anledning til å gjøre seg bemerket på bruktmarkedet.
     Stemningen var amper. Fruen hadde hissige roser i kinnene: Skulle hun, som allerede var trippelarbeidende, sitte hjemme med en unge på hvert fang og finne seg i at han dro på alle slags møter og arrangementer og bare ble mer og mer interessant? Å nei.
     Jeg lurte på hvordan man kunne være trippelarbeidende. Jo, sa fruen: Etter siste fødsel var hun blitt presset ut i arbeidslivet og hadde nå en krevende deltidsjobb ved siden av å skulle mestre familiesituasjonen. Og som om ikke det var nok, måtte hun også gå regelmessig på helsestudio for å holde seg i form så ikke mannen skulle søke yngre kvinners selskap – bare for å oppleve at det var nettopp det han gjorde mens hun var borte et øyeblikk.
     Det tok ikke lang tid før baren på Savoy var delt i en dame- og en herreavdeling med en isvegg imellom. Blant damene ble det skålt forsiktig for det man før i tiden kalte myke verdier; nå heter det kvinnenes særegne egenskaper. Ja til kvinnelig nettverksbygging, nei til mennenes frimureri.
     Det var ikke annet å gjøre enn å peile meg inn på en ledig plass blant gutta. Slik traff jeg Storleik Høg, fylkesforfatter på bytur. Jeg hadde hørt om fylkesmusikere og fylkeskoordinatorer i narkotikaspørsmål, men ikke om fylkesforfattere før. Storleik Høg fortalte at det dreide seg om en prøveordning foran OL.
     Han hadde et dårlig ben og kloke øyne, og han satte meg grundig inn i sitt fylkesforfatterskap. Det forekom også, sa han, at han måtte lire av seg et dikt eller to, men metrikk og slikt spiller jo ingen rolle lenger, så sant man i følgeskrivet kan godtgjøre at diktet er et allment tilgjengelig uttrykk for en følelse eller opplevelse. Dog helst ikke mer enn én.
     Jeg røper vel ikke for meget når jeg sier at fra nå av er det Storleik Høg og meg.

(Trykt i NFF-NYTT 7/1992.)

Tilbake til Syphilias nett