ARKIV (Gunnar fra Unnarennet)

Jeg har gjertset

Det er én type mennesker som med guddommelig inspirasjon skaper trender. Og så har vi den andre typen, de som prøver å ri på etterdønningene av enernes suksess og i beste fall lurer sin forlegger og noen tusen lesere. Men å skrive sitt navn inn i evigheten, det greier de aldri.
     Dette prøvde jeg tålmodig å forklare min gamle venn Hydro Halvorsen forleden. Vi hadde rottet oss sammen i en krok i Lørenfallet Bingotek, der det ble feiret navnedag etter humanetisk skikk. NFFs yngste medlem Ulrik har fått en søster – oppkalt etter meg, faktisk; hun bærer navnet Lille-Syffa med all den verdighet man kan forlange av en knapt årsgammel person. Det lille nurket!
     Men Hydro trengte en oppstrammer. På den knappe timen festen hadde vart, hadde han allerede kommet med minst et dusin sitater fra sitt nyeste bokmanus, Kristus dekonstruert . Et manus som, om jeg skal forhåndsdømme, kommer til å synke raskere til bunns enn kvernsteinen i Den hellige skrift.
     ”Det fins bare én Jostein Gaarder,” sa jeg trett for Gud vet hvilken gang.
     ”Det fins da vel bare en av meg også,” sa Hydro Halvorsen.
     ”Der er jeg redd du tar skammelig feil,” sa jeg. ”Flere hundre av deg har allerede fått avslag på sine søknader om prosjektstipend for å skrive kule bøker om Jesus. Kafeene er fulle av folk som aldri blir ferdige med å utbre blødmer om Kristusmystikken. Og tenke seg til at jeg kanskje er medskyldig i dette. Du skjønner, Jostein Gaarder fikk en bibel av meg i fjor. Men langt fra å sole meg i andres suksess, går jeg nå og sliter med tankene på hvordan vi skal begrense skadevirkningene. Og knapt har jeg klekket ut en idé, før du slenger et nytt manus på bordet og er en del av problemet.”
     Hydro ble drømmende i blikket. ”Jeg ser for meg en utrolig sammensmeltning av åndsliv og kristenliv i Norge. Det kunne bli en utrolig nasjonal satsning! I en ny og ydmyk erkjennelse av at det er noe eller noen som er utrolig mye større enn oss, kan vi kanskje løse både EF- og språkstriden. Dødsutrolig!”
     ”Jeg grøsser over måten du bruker ordet ’utrolig’ på,” sa jeg. ”Men bortsett fra det, er det særlig én ting som ergrer meg ved dere annengenerasjons glade gudløse. Dere har ikke noe syndsbegrep.”
     ”Vi trenger ikke noe syndsbegrep,” sa Hydro. ”Det vi trenger er fred, ærefrykt, litt mer åndelig bagasje. Noe å lade batteriene med.”
     ”Nettopp. Dere som kommer fra trygge humane hjem, tror at det er bare Julenissen dere har gått glipp av. Vi som er vokst opp med Guds allmektige vrede lurende i skyggene på barneværelset, vet ett og annet om den evige pine som for all tid har fratatt oss kosen ved stedfortrederteologien. Men nå vil jeg ut av dette gudshuset og hjem. Samboeren lovet å ha middagen klar.”
     Hjemme var middagen ikke bare klar, men forlengst oppspist. Stinne og glade satt min samboer Storleik og Gunnar fra Unnarennet ved skrivebordet med et fjell av kvitteringer foran seg, og tomflasker og skitne tallerkener på gulvet omkring.
     ”Vi gjertser,” mumlet Storleik skyldbevisst.
     ”Dere hvaffornoe?”
     ”Vi sitter og gjertser med årsoppgjøret,” forklarte Gunnar. ”Du vet vel hvor sørgelig det er med utgifter som aldri når opp på samme nivå som inntektene. Da er det jo rimelig at vi hjelper utgiftene litt oppover, det er nærmest bare sunn fordelingspolitikk. Som du sikkert husker, stammer oppfinnelsen fra en tidligere statsråd.* Se her! En portokvittering på kr 48,–. Det er akkurat plass til et null etter åttetallet, før kommaet ...
     Og jeg som etterlyste et syndsbegrep.

* Astrid Gjertsen inspirerte til dette nye ordet.
(Trykt i NFF-NYTT 1/1993.)

Tilbake til Syphilias nett