SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 15. juli
Odd Klippenvåg: Prins Carlo. Cappelen 2005.
Det synes å være en forestilling blant forfattere (og forleggere, ikke minst) at hvis du drysser ut noen pikante mannfolkbladfantasier og utvider sidetallet med litt hverdagsbesværligheter, måltider, klær og kanskje et og annet ansiktsuttrykk, så har du litteratur. Denne boka er en småpervers bondage-erotisk utstyrsroman fra italiensk 1500-tall, en slags renessansekitsch der forfatteren dynger på med spesialeffekter som kan påføre en villig leser noen litt saftige grøss, uten at det later til å være ambisjoner om noe mer enn nettopp det.
Det kan godt skapes kunst av kroppsvæsker, skjørlevnet og paranoia. Men det krever litt. Det er ikke nok å spre noen sadomasochistiske scener ut over et ark og flankere dem symmetrisk med litt pavedømme og levende lys. Boka er triviallitteratur – tvers igjennom.
For ordens skyld: Jeg har sett bort fra ”faction”-aspektet i boka (at den handler om personer som har levd). En bok kan ikke være både roman og biografi. Denne er innkjøpt som roman og ber derfor om å bli oppfattet og vurdert som roman.
Tekstprøver:
”Da han mindre enn halvannen uke etter denne meningsutvekslingen med fader Bernardo innbyr til konsert i den store festsalen på slottet, summer det av hektisk og spent forvirring. Det er en stemning og aktivitet som har vært fraværende ganske lenge, kanskje har man ikke opplevd maken siden han fikk donna Leonora til Gesualdo og ønsket å vise hva han kunne varte opp med.” (s. 220)
”Da tjeneren dukker opp, reiser han seg og peker. ’Fjern dette, Bardotti!’ sier han, ’fjern det før det forpester hele slottet!’” (s. 241)