Syphilia Morgenstierne her

 

 

syphilia@frittogvilt.no

Hver tredje torsdag fra 9/1 til og med 27/6 i 2002 hadde jeg en kulturkommentar i NRKradios P2 . Du kan lese dem samlet her.


 

 

Kulturbeitekommentarer


Den nye terroren

Bak det aller meste av undertrykkelse i verden i dag står én ideologi, og det er markedsøkonomien. Markedsøkonomien har drept flere mennesker i verden enn kommunismen og nazismen til sammen. Og det ser ikke ut til at det er noe som kan stoppe den. Den komplett idiotiske læresetningen "Markedet bestemmer" har erobret verden fullstendig. Den har erobret sinnene til rike mennesker i Vesten, og tatt resten av verden med makt. Det er pengenes makt, og den er så sterk at hele den fattige del av verden må bøye seg og godta sin egen utslettelse for at de rike skal kunne bruke hele kloden som lekeplass. Dette er den globaliserte virkelighet.

Men la oss nå ikke nødvendigvis se på hele verden på en gang. La oss se på Norge. Her har vi for eksempel et aviskonsern som heter Orkla. Orkla-avisene er for det meste Nr. 1-aviser, det vil si at de er bunnsolide markedsledere. Men Orkla er ikke lykkelig. Orkla er en nådeløs pengemaskin, som skal ha et grassat overskudd. Hver dag kjefter Orkla på sine sjefsredaktører fordi de ikke skaffer nok penger i kassa. Hver dag må disse sjefsredaktørene slepe seg til jobben og oppleve nye krenkelser, ydmykelser, fornærmelser og urimelige krav fra sine eiere i konsernet. Eneste måte å greie kravet på er å krenke og ydmyke sine egne ansatte minst like hardt. Denne hakkeloven har navnet markedsliberalisme.

Så viser det seg at det ikke er nok å være markedsleder. Det egentlige målet er å utradere alle konkurrenter og oppnå fullt monopol. Når ett selskap får et slikt monopol, og det skjer forholdsvis ofte, da inntreffer det en slags sovjetisk tilstand. Denne tilstand er markedsøkonomenes heteste drøm. En tom ørken, der jeg eier alt og ingen truer meg. Bak enhver tilhenger av fri konkurranse skjuler det seg i virkeligheten en innbitt monopolist.

Men det er mer i norsk kulturliv som er underlagt markedets lov.

Den største supertråleren i hele det norske kulturlivet er Bokklubben. De har allerede lykkes i å tømme hele bokbransjen for innhold, og det kommer snart ikke ut andre bøker enn de som kaster seg foran Bokklubbens føtter og trygler om å bli markedsført til kroner null som introduksjonstilbud eller vervepremie.

Det er naturligvis ikke markedet som bestemmer. Det er Bokklubben som bestemmer. De har nemlig slitt hardt for sin totale dominans, og hvorfor skulle de la være å utnytte situasjonen?

Behøver jeg å gå videre? Trenger jeg å nevne at kulturlivet bare er lillebroren til det politiske liv, der partiene fallbyr sine mest fristende varer, som skal skaffe dem fortrinn i markedet, og kanskje til slutt et herlig monopol?

Aller lengst har kanskje markedsøkonomien kommet i Italia. Der er hele regjeringen privatisert, og Berlusconi har kommet langt i sine utrenskninger av opposisjonelle og mulige konkurrenter. Hans suksess må da vel smitte. Snart består Europa utelukkende av finansdespoter som vet alt om hvordan man mest effektivt skal eliminere sine motstandere.

Markedsøkonomien er blottet for sjelsliv.

Den er blottet for enhver mellommenneskelig relasjon.

Den river ned alt det åndsmennesker har prøvd å bygge opp på alle nivåer i samfunnet, til alle tider.

I tillegg myrder den for fote og annekterer alt som kommer i dens vei.

Hvis noen har noen ideer om hvordan vi kan stanse dette uhyret, som nå er i ferd med å kvele hele verden, da skal jeg være den første til å stoppe og lytte.

6/6-2002

Kunstnerlønn til alle

Arbeiderpartiet har vært i tenkeboksen, som det heter, og derfra har de kommet ut og utbasunert at nå bør Norge innføre borgerlønn.

Strålende. Det er bare å sette i gang! Med SV og Senterpartiet på sin side og kanskje noen strø-stemmer fra FrP er det ingenting som hindrer dem og dermed Norge i å gjennomføre denne lenge etterlengtede, største sosiale reform siden Svartedauen. Jeg stiller meg begeistret blant gratulantene. Men først må jeg undersøke om det virkelig er sant at alle disse rikspolitikerne og politiske byråkratene faktisk går inn for at det skal bli lett å leve.

Og ganske riktig - dessverre: Det var nok likevel en forsinket aprilsnarr. Det var jo ikke borgerlønn de mente. Det var en slags utvidet trygdeordning, en behovsprøvet og strengt bevoktet ekstra skilling til alle som kan bevise at de har stått i arbeidsløshetskø i det lange og det breie, eller at det virkelig feiler dem noe alvorlig. En ordning som skal administreres, og som gjør verdens mest ugjennomtrengelige trygdesystem enda et par hakk vanskeligere å leve med.

Hva er da borgerlønn?

Jo, det er en ordning som alle land med litt penger i kassa kan og bør yde sine borgere. Penger i lomma som takk for at de er til! Ingen behovsprøving, ingen betingelser, rett og slett en slags minstepensjon for alle. Og dette er slett ikke så vilt som det høres ut. Flere har regnet helt seriøst på det og kommet til at det kan bli billigere for staten å bare lukke øynene og betale alle det samme, enn å opprettholde det vanvittig dyre og tungrodde trygdebyråkratiet vi har i dag.

Arbeiderpartiet stakkar har ikke skjønt dette. For de sier at de vil innføre borgerlønn, men samtidig vil de opprettholde hele trygdebyråkratiet. For det må være kriterier, mener de, og kontroll. Takk, men da har vi det bedre som vi har det.

Da får vi heller vende vårt håp til småpartiene og pressgruppene, og se om ikke de trenger å markere seg litt og lansere den eneste virkelig fornuftige bruken av oljepengene. I Alaska har de forlengst fordelt sine oljepenger på den måten. Smurt dem tynt ut over befolkningen med folkets velsignelse. Folk er nemlig ikke dumme. De kan bent fram finne kloke løsninger på felles problemer. I et oljeland er et av problemene at det er for mange penger. I Alaska har folket altså talt, og nå får alle i landet en sjekk i posten hver måned fra oljefondet.

Det er vel ikke statens jobb å gjøre folk lykkeligere, men folk vil gjerne bli lykkeligere likevel, og derfor skulle jeg gjerne sett en folkeavstemning i Norge om vi ikke skulle innføre borgerlønn for oljepengene. I dette triste samfunnet, hvor ingen arbeidsplass lenger er trygg, og hvis den er trygg så er den kjedelig - her kan vi med ett slag forvandle oss til en kulturnasjon der alle er kunstnere, fordi alle får kunstnerlønn. Forfatterne for eksempel trenger ikke lenger skrive altfor mange bøker for å få nok til livets opphold, som de jo ikke får likevel, fordi det kommer altfor mange bøker og de er altfor dyre. Nei, de kan lene seg tilbake og ta seg ekstra god tid til å skrive bøkene i stedet, sånn at det blir bedre og færre bøker. Disse bøkene kan selges billig, for da vil jo alle i kulturlivet ha nok penger fra før. Billedkunstnerne får allerede kunstnerlønn, så de praktiserer dette. Egentlig trenger de ikke gjøre noe som helst, men mange av dem gjør noe likevel, og der har vi kjernen i hele filosofien bak borgerlønn: Det er, i det moderne samfunn, det eneste offentlige tiltak som uttrykker respekt for det enkelte mennesket. Gi oss alle borgerlønn! Nå!


16/5 2002: Syphilias 16. mai-tale

På denne dag før dagen går tankene lett i retning av de store ord, men enda bedre kan det være å lytte til store nordmenn. Vi er så heldige at vi har noen slike. Den største nålevende nordmann er, uten tvil, Georg Johannesen. Og hva har ikke han sagt! Jo: at Norge er en alt for liten drivverdig enhet. Med andre ord kan man med hell legge ned hele virksomheten. Vi sparer da blant annet et kongehus. Men Georg Johannesen har nok først og fremst tenkt på kulturen. Og enhver som ser seg om i kulturlandskapet må gi mannen rett. Vi har jo nemlig ikke noe kulturlandskap. Her er bare utemmet natur. Nå skal de uttærede og sammenbitte små kulturkreftene som vi har, konkurrere i Lillehammer om en ny nasjonalsang, hører vi, men det problemet de har er at de kommer ikke utenom å rose den norske natur i sine rim, for det er ikke stort annet å rose, det er i det hele tatt ikke stort annet.

Natur er ikke nødvendigvis det samme som ukultur, men fra kulturlivet er jeg redd jeg er nødt til å melde at her er det lite annet enn ukultur, nå da forleggerforeningen blant annet har overtatt Lillehammer. Fra før av har Forleggerforeningen og Bokklubbene, som styrer Forleggerforeningen, delt mellom seg kulturlivet, avisene, fjernsynet og kongehuset. Det er bare noen ganske få kulturelle ordninger som ikke er i disse mektige menn og kvinners klamme grep, og de er til gjengjeld statlige, eller iallfall statsfinansierte. Staten er pussig nok en mye hyggeligere kulturpartner enn ukulturen i kulturlivet er, og det skyldes naturligvis at forleggerforeningen og bokklubben bare er opptatt av å grabbe til seg, mens staten tross alt har som oppgave å prøve å gjødsle så likelig utover som mulig. De er bare ikke alltid like flinke til det. Noen steder propper det seg til, andre steder flommer det over. Nå har de for eksempel vedtatt i Kommunaldepartementet at den nye innvandrerloven skal være på nynorsk. Vantro og lamslåtte nordmenn med etnisk minoritetsbakgrunn påpeker at det er ikke akkurat nynorsk som står øverst på læreprogrammet for nyankomne her i landet. Vi som har bodd her i noen år, vet godt at nynorsk - for igjen å si det med Georg Johannesen - fremfor alt er et primærnæringsspråk. Og da kan det jo ikke være noe problem å tenke i kvoter. Det er bare å formulere Jordbruksloven på målet, og alle lover som regulerer turer i skog og mark, og ellers alt som har med grønnsaker å gjøre. Dermed må da kvoten være mer enn oppfylt. Til gjengjeld kan vi tilfredsstille Distrikts-Norge ved å oppløse sentralstaten. Den er jo for liten likevel. Statsfunksjonene kan spres like jevnt eller klumpete utover som kulturmidlene. Den viktigste grunnen til at de i sin tid la Storting, regjering og alt det der i Oslo, det var at prominente personer det ene stedet måtte kunne spasere over til det andre på rimelig kort tid. Men dette behovet har vi jo ikke lenger. Med internett i fastlinje er den virtuelle gangavstanden til alt lik null. Det betyr at det ikke kan være noe problem å legge Operaen til Odda. Rognan skriker etter å få tildelt Utlendingsdirektoratet .... Og kan ikke Vardø i hvert fall få et par små departementer, da.

Numedal, der folk i generasjoner har klort ut øynene på hverandre på grunn av et bunadmønster, burde få en helt sentral posisjon i en pulverisert nasjonalstat. Gi dem Bunadpolitiet. Spre godene! Det må være den beste 17. mai-gave til hele det norske folk. Fordi vi fortjener det.


Torsdag 25. april 2002
Illegal presse anno 2002:
Elektronisk intifada

Hvem eier informasjonsstrømmene? Heldigvis ingen - ennå - selv om det er nok av svære selskaper der ute med globale muskler, og noen steder noen stater, som gjerne skulle ha sett at de hadde monopol og som gjør det de kan for å begrense det de mener er farlig informasjon, det vil si informasjon som de ikke har full kontroll over.

Men så opplever vi det fantastiske i informasjonsalderen at selv i krig - den umuligste av alle tilstander for slike størrelser som sannhet - kommer informasjonen fram i dag fordi noen har en mobiltelefon og en internettforbindelse. Det lar seg ikke stoppe.

Da tyskerne okkuperte Norge, var det ikke så lett med informasjonsstrømmen fra motstandsbevegelsens side. Dette var i spritduplikatorenes tid. Hvis de kom på husundersøkelse hjemme hos deg og du hadde en sånn en i stua, da var du fortapt. Bare det å bli tatt med en bunke illegale aviser under armen betydde at man i tyskernes øyne var terrorist - og det ble straffet like hardt da som nå.

Allikevel dundret og gikk det massevis av spritduplikatorer i illegal tjeneste i Norge under krigen. Det er sånn i krig. Engstelige mennesker blir fulle av mot. Fredelige folk går under jorda og kjemper. Man vet at motparten har interesse av å dysse ned og forvrenge. Å få ut informasjon kan bli like viktig som ens eget liv.

Det er ikke mulig for okkupasjonsmakten å stenge av nettet for mobiltelefoner, for de trenger jo mobiltelefoner selv. De kan heller ikke ødelegge alle datamaskiner, selv om de skulle prøve på det. Tyskerne klarte heller ikke å ødelegge alle spritduplikatorene våre mellom 1940 og 1945.

Derfor når informasjonsstrømmen fra de sønderskutte palestinske byene ut til omverdenen. Derfor får vi vite - langsomt, men sikkert - hva som faktisk skjedde i flyktningeleiren Jenin fra israelske tanks stormet stedet til de mange dager senere åpnet en striglet og nyryddet leir for verdenspressen. Vi kommer til å få vite hvordan det gikk med akkurat de ungene som lekte i den gata, hvordan det kom til å skje at hele den familien ble drept, hele det forretningskvartalet blåst i filler, alle de bolighusene smadret.

I haugen av lik av menn, kvinner og barn i alle aldre, som soldatene har brutt alle tenkelige konvensjoner for å meie ned, stiger det opp øyenvitneskildringer. I denne situasjonen er alle som har en mobiltelefon, journalister, fordi enhver som er et øyenvitne og som har et meddelelsesverktøy for hånden, er journalist. Fra disse kommer det en jevn strøm av beretninger. Svært mange av dem blir samlet opp av eksilgrupper, særlig en som heter Elektronisk Intifada med sete i USA. Her fosser det inn lange og korte meldinger hele tiden. Folk skriver om seg selv og hva som har skjedd med dem, om alle de kjenner, om hva som er igjen av barnehagen, arbeidsplassen og butikken.

I neste omgang vil krigsterroren sette inn mot dem som kommer med alle disse kompromitterende meddelelsene. Overvåkningsutstyret er der kanskje allerede. Deretter kommer sensurinstansene og truslene også til å rette seg mot mot internettbrukerne.

Det har forsåvidt begynt. Av alle steder i USA. Der har nettleverandøren American Online utestengt en dame og beslaglagt hele e-postarkivet hennes. Den forbrytelsen hun hadde gjort, var å opprette et domene med navnet "Arrester Sharon". Dessuten er hun palestiner og har deltatt i innsamlingen av øyenvitneskildringer. Det er dette de kaller krigen mot terror.

Nettadressen til Electronic Intifada er:

http://electronicIntifada.net


Torsdag 4. april 2002

Da Hitler begynte å utrydde jøder, sa de klokeste blant oss: "Vi er alle jøder."

Den beste måten å solidarisere seg med ofre på, er å identifisere seg med dem.

Det kunne ha rammet deg og meg. Og derfor rammer det faktisk deg og meg.

Dermed krever vi at våre protester skal ha samme valør, samme tyngde, som om de kom fra ofrene selv. Ofrene kan være døde eller døende, eller det har lykkes bødlene å gjøre ofrene til laverestående individer, uten status, uten menneskerettigheter. Vi kan ikke gjenoppvekke de døde. Men vi kan med våre protesthandlinger gjenreise ofrenes menneskelige verdighet, enten de er døde eller levende.

Vi har en lignende situasjon i dag.

Igjen er store deler av verdens jødiske befolkning underlagt et regime som kjennetegnes ved at én gruppe mennesker skal ha Lebensraum på bekostning av en annen. Det er et apartheidregime. Det er et regime som alle kan se bare har ett mål med én av de folkegruppene som lever der, og det er å utslette dem.

Det vil si, ikke alle kan se dette. For de jødene som bor i denne staten og har fått dette regimet over seg, de er fra dag én blitt utsatt for en total hjernevask. De tror virkelig at de må forsvare seg for å redde livet mot en gruppe mennesker som i realiteten er gjort til landflyktige, eiendomsløse, rettighetsløse mennesker uten noen fremtid, av et regime som bare venter på å få anledning til å tilintetgjøre dem helt.

Hannah Arendt sa om nazistenes utryddelse av jøder, og om det forhold at flere jødiske organisasjoner faktisk hadde hjulpet nazistene, at jødene som folk selvsagt ikke hadde gjort noe galt, men de var blitt sveket totalt av sine ledere.

I dag kan vi si det samme igjen: Det er ikke jødene i Israel som vil myrde det palestinske folk. Men de er blitt totalt sveket av sine ledere. Dette sviket består blant annet av en så massiv løgnpropaganda, at et flertall av israelerne i dag virkelig tror at de må forsvare seg med F16-fly mot guttunger i gata, som de automatisk kaller terrorister.

Forestillingen om at enhver palestiner er lik en terrorist, har nok ligget latent en tid. Men Ariel Sharon har fått den til å slå ut i full blomst. Her har vi en sertifisert forbryter som helt bevisst, med stort overlegg, har tent hatets ild i sitt eget folk for å utslette det som i realiteten er deres nærmeste broderfolk.

Her har vi et regime som isolerer og sulter ut en folkegruppe nøyaktig som nazistene gjorde med ghettoen i Warszawa, og med samme hensikt.

Den portugisiske forfatteren José Saramago har nylig sammenlignet den israelske okkupasjonen med lignende handlinger i Tyskland under Hitler.

Den israelske forfatteren Amos Oz har reagert meget kraftig på dette. Selvfølgelig har han det. Ingen liker vel å få i fleisen at de har en nazistisk regjering over seg. Men nå er det på tide at vi bryter et 60 år gammelt tabu og kaller en spade for en spade. I dag er vi alle palestinere. Så får de heller føre oss opp på listen over farlige terrorister, som skal bekjempes til det ikke er noen igjen i denne verden.


Torsdag 14. mars 2002

Dere som måtte ha problemer med å ta et klart standpunkt i Orderud-saken, dere skal vite at det er mange av oss andre her ute som kan hele saken på fingrene og som ikke vil nøle med å avsi en dom når som helst det måtte bli krevd av oss.

Det er vi som er de ekte Orderud-narkomane: Ikke de mange vitnene i saken som ikke kan greie seg uten et fiks, men vi som i seks uker har sittet foran skjermen og klikket oss fram til det siste rettsreferatet hvert tiende minutt. Hva skulle vi gjort uten tabloidavisene? Uten TV-stasjonene? Uten nettredaksjonene?

Folkedomstoler fins ikke lenger. Det blir ikke regnet for humant i dag å overlate en mistenkt person til gatens justis. Det ville i virkeligheten være det samme som å gjeninnføre dødsstraff.

Men en stedfortredende justis gjennom spaltemeter, sendeflate og skjermbildeoppdateringer! Det er å gi folket det folket vil ha: Informasjon og underholdning. Det er offentlig finansiert virkelighets-TV, det er det nærmeste NRK kan komme "Big Brother". Det beste ved det er at hele folket kan samle seg om å felle alle slags dommer uten at det går ut over noen. Men det er enda mer enn det også. Det er kanskje selve gjeninnføringen av en funksjon for massemediene.

Massemedienes funksjon er jo faktisk informasjon og underholdning. Det er det vi har dem til. Men nå har en rekke offentlige personer klaget veldig over at mediene har referert denne rettssaken direkte. De mener det var for galt at journalistene avhørte vitner på egen hånd, at de dro ut i felten og samlet bevis, at de nærmest prosederte i saken. Rettssikkerheten er i fare, sier de, når mediene blander seg inn slik, de kan jo påvirke partene.

Men kjære dere da: Vet dere ikke at mediene her fyller en rolle som ingen andre er i stand til å utføre! La oss ikke her dvele ved påtalemyndighetens manglende evne til å se opp i et tre og finne en sokk, eller bry seg om noen skarve bilspor utenfor et hus hvor det ligger tre blodige lik, eller deres evne til på andre måter å legge sammen to og to. Det er jo bare hyggelig for de tiltalte at elendig etterforskning kommer dem til gode. Men heller ikke det man skulle tro var noe av det viktigste i en rettssak - nemlig dokumentasjonen av hva som blir sagt - fungerer som vi tror det gjør. I hele den norske rettshistorien viser det seg at det er bare to unntak fra den regel at det eneste referatet som fins, er de sløve notatene til dommeren.

Der står du altså som vitne og føler at du virkelig får sagt ting, og hadde det ikke vært for mediene så hadde alt sammen straks gått i glemmeboken! Mediene er de eneste som fanger opp det du sier! Dommeren halvsover, eller han ser utålmodig på klokka; juryen er mest opptatt av om du ser troverdig ut, og ingenting av det du har slitt med å si, ville tilflyte ettertiden hvis det ikke var for avisenes private rettsreferenter.

Tenk på alle dem som trodde de hadde snakket seg inn i evigheten ved å være vitne i Treholt-saken! Og i virkeligheten er det ingenting igjen etter dem.

Hvordan skal vi tolke denne drepende manglende interessen fra rettsvesenet på å dokumentere hva som skjer i en rettssal? De eneste to sakene der det altså foreligger stenografisk riktige referater er sakene mot Quisling og Rinnan. Ellers er det liksom ikke så om å gjøre?

Det er her mediene kommer inn. De nye nettmediene kanskje aller mest. Det er de som driver rettspleien. Vi som leser og hører på, får en tung bør å bære når vi skal sammenligne bevis over middagsbordet. Det er en oppgave ingen kan ta lett på. Altså blir medienes dekning av Orderud-saken langt mer enn informasjon og underholdning. Det blir en rettsfilosofisk og en moralfilosofisk skolestund. Neppe helt med forsett. Men en befolkning som har deltatt i bevisinnsamling og vitneførsel i en slik sak kan man godt si er en klokere befolkning. Et folk av tvilere. En nasjonal jury ... med de gule medier som landets eneste og meget samvittighetsfulle rettstjenere.


Torsdag 21. februar 2002

Det norske politiet er i prinsippet ubevæpnet. Men beveger man seg i bestemte deler av Oslo sentrum, kan man bli møtt av politifolk væpnet til tennene med maskingevær. Sist søndag støtte jeg på en slik en.

Vi var på vei opp Drammensveien for å kikke på den amerikanske ambassaden. To hundre meter fra ambassaden ble vi to middelaldrende og relativt velkledde fotgjengere ansett som så mistenkelige at en tungt væpnet politimann kom gående mot oss og lurte på om vi snakket flytende norsk! Det gjorde vi. Men hvorfor hadde vi fotoapparat ­ og hvorfor brukte vi det? Det kunne vi jo forsåvidt også redegjøre for. Politimannen var hyggelig, han ­ han noterte seg nøyaktig alle personlige data for oss begge to, og ga oss det råd at hvis det var så at vi ville gå rundt huset og se på det, så måtte vi være veldig forsiktige og holde god avstand, for selv på en søndag satt det folk der inne som var helt på tuppa og ikke tålte at noen kom for nær.

Dét behøvde han forsåvidt ikke fortelle oss. Det skulle være tydelig for alle. Rundt den amerikanske ambassaden på Drammensveien, som er en trekantet bygning med fasade mot tre gater, er det først én effektiv sperre ut mot de to andre gatene, i form av en rad med 25 centimeter tykke stålstenger, og ut mot Drammensveien er det noen svære blomsterkasselignende betongkister som barrikaderer inngangsfasaden og sperrer hele fortauet. Dette har Oslo-folk vent seg til; det har vært sånn i mange år. Men nå nylig er det utenfor dette kommet opp et to meter høyt metallgjerde av den typen de bruker mot demonstrasjoner, og utenfor dét igjen, en sammenhengende, massiv sperre av sånne betongblokker man bruker til autovern. Alt sammen langt ut i gata.

De har tatt halve Drammensveien. Dette er Oslos fremste fasadegate etter Karl Johan. Hele den ene gatehalvdelen er avsperret, og bilene må sno seg i ett kjørefelt i konkurranse med busser og trikker.

Så har de sperret av hele Hansteens gate i tredve meters bredde.

I den tredje gata, Løkkeveien, har de foreløpig bare forsynt seg av ett kjørefelt, pluss fortauet, men om ikke lenge har de tenkt å ta mer, og da blir gata enveiskjørt og det kommer opp et tre meter høyt gjerde mellom gata og ambassaden.

Da er spørsmålet: Hva er det disse menneskene er så forferdelig redde for. Hva er det som truer verdens aller største, ja egentlig eneste, supermakt så veldig på den andre siden av havet og i en av verdens desidert fredeligste og kjedeligste byer at de må barrikadere seg inne bak sperringer som får deler av Oslo til å ligne på Nord-Irland?

Risikovurdering, sa politimannen. Sikkerhetssone, sa han.

Javel, men hvis det nå skulle være noe i nærheten av en milliontedels risiko for at det skal komme noen fæle utlendinger og selvmordsbombe den amerikanske ambassaden ... så bør de for guds skyld se å få flyttet ambassaden sin ut av sentrum, da. Har de ikke tenkt på byens befolkning? De har da vel ikke tenkt å bruke Oslos befolkning som levende skjold?

Jeg hører at USAs Oslo-ambassade faktisk har overveid å flytte, de lurer på å slå seg ned på Fornebu i stedet. Men det kan ta fire år, og så lenge kan vi ikke ha denne ekstreme unntakstilstanden.

Da har jeg et mye bedre forslag. La den amerikanske ambassaden flytte inn på Ullersmo landsfengsel. Det er antakelig det aller sikreste bygget vi har i hele Norge. Dessuten er det like ved Gardermoen. Fangene får de ikke, vi har sett bilder av hva de gjør med sånne folk, men de får et rimelig representativt bygg og svære arealer midt i et rikt og rotnorsk kulturlandskap med mye frisk luft. Og folk i Oslo kan gå i fred for politiets maskingeværer og den amerikanske angst.


Torsdag 31. januar 2002:

Det er visse ord som setter seg fast i halsen på enhver iallfall litt dannet person i Norge. Det er ord man ikke får seg til å si. Og det gjør man klokt i. Dette har ikke noe med ytringsfrihet å gjøre. Disse ordene finnes i språket. Og de er tillatte. Men det er ord som vi avstår fra å benytte fordi de har fått en betydning som er sårende. Det er ord som krenker.

Du kaller for eksempel ikke dama di for "ei sklie". Du kaller ikke kjøpmannen på hjørnet for "en jøde". Og du roper ikke "din mongo" til det lille nabobarnet som har innlæringsvansker.

Inntil helt nylig har jeg svevd i den lykkelige villfarelse at heller ingen nordmenn med en anelse respekt for seg selv eller andre gikk rundt og kalte folk for "negre". Men der tok jeg feil. Et lite nettsøk avslører at det sorte dyp av folkelighet i beste fall ikke har en anelse om hva for et ord dette er.

I dag, i 2002, gjør folk seg kokette med å kalle både den ene og den andre for en neger. Nyinnflyttet? Neger. Avviker i miljøet? Neger. Noen skal liksom menneskeliggjøre det litt og føyer til adjektiver, sånn at det blir "hyggelig neger", "svær neger" og så videre. Skrekkslagne tilskuere blir fylt av vantro vemmelse. Hva slags barbari er dette?

Det er også en annen og langt mer alvorlig kategori med "neger"-utsagn, og det er negervitser på SMS og på nettsteder. Dette er er noe som åpenbart har eksplodert helt nylig. Det er et fenomen som er enklere å forstå, men også mye dystrere: Det er den innestengte rasismen i en del mennesker som liksom endelig får slippe ut i form av utsagn som man ellers skulle tro var godt forvart i lukkede nynazistmiljøer. Det uhyggelige er at det ser ut til å være veldig utbredt. Disse SMS-meldingene slår ettertrykkelig fast at Norge langt fra er den omfavnende idyll man prøver å få det til å se ut som med inkluderende barnetog på 17. mai.

Det er også en tredje måte ordet "neger" blir brukt på i offentligheten, og det er det jeg vil kalle "spøkefulle kulturelle uttrykk", eller rett og slett misforståtte kulturelle spøkefullheter. Når alle forfattere og pop-artister på død og liv skal lage bøker, dikt, låter og cd’er med ordet "neger" i tittelen, røper de at de ikke er de kosmopolitiske stjernene de gjerne vil fremstå som, men at de derimot vil ha et ord med i laget i det de tror er en ny motebølge.

Det går kaldt nedover ryggen på meg når det går opp for meg at det kanskje er akkurat det det er: En ny motebølge. Mobb en neger.

Men er det ingen som vet hva dette ordet faktisk betyr, da?

Det skal visstnok ha vært en norsk språkprofessor som har prøvd å definere ordet: Det er helt nøytralt, sier han, og det er bare hårsåre negre som reagerer på det.

Javel. Hvis det virkelig finnes en slik språkprofessor, har jeg bare én betegnelse på ham, og det er det helt nøytrale ordet "idiot".

Da får vi yte litt voksenopplæring til professoren og alle andre som trenger det: Ordet "neger" ble oppfunnet av de europeiske slaveeierne, slavedriverne og slavehandlerne. Det ble oppfunnet fordi man trengte en fellesbetegnelse på dem man la i lenker. Det var viktig at de ikke ble oppfattet som mennesker, sånn som oss. Det var viktig at de ble sett på som en slags dyr, som man kunne herse med, uten individualitet, uten personlighet, uten noen form for rettighet verken som individer eller som gruppe. Ordet betyr slave, hund, Untermensch. Kort sagt er det et ord som det skulle være utenkelig å bruke om eller til mennesker man ønsker å være vennlig med. Og det er ikke noe rart at de som utsettes for denne krenkelsen, reagerer på det.

Nordmenn av afrikansk opprinnelse har bedt oss meget høflig om å slette dette ordet fra ordforrådet vårt. Det minste vi kan gjøre, er å etterkomme denne anmodningen.

La rasistene få ordet "neger" for seg selv. Dermed blir det mye lettere å finne ut hvem som er rasister og hvem som ikke er det. De som ikke er rasister, sier ikke "neger" til folk. Punktum.


Torsdag 9. januar 2002:

Forfattere er en ettertraktet gruppe! Og nå er det ikke bare bøkene deres som er så gjeve, eller det å få møte dem og kanskje ta på dem og få hilsen foran i boka. Nei, nå er det også blitt etterspørsel etter deres uferdige manuskripter.

Like før jul kom det en informasjonsmedarbeider fra Nasjonalbiblioteket og sa at han så skrekkelig gjerne ville ha de kasserte manuskriptene fra nålevende norske forfattere.

Kladdebøkene rett og slett.

Han vil bevare for evigheten et håndfast bevis for hvordan åndsmennesker av i dag arbeider!

Han vil at flest mulig skribenter skal avlevere alle stadier av manuskriptene sine ­ unntatt de ferdige bøkene, de er han ikke interessert i.

Dette siste gjør han nok klokt i. For den romanen som du trodde du skulle få lest ferdig i jula, den er jo ikke skrevet av forfatteren. Den er skrevet ferdig av forlagsredaktøren. Det som forfatteren har skrevet selv, det er som regel ikke ferdig. Det er bare kladder og grisete utskrifter; klissete, kaotiske papirhauger. Men det er akkurat det Nasjonalbiblioteket så gjerne vil ha.

Men hvorfor kan de ikke bare ta imot noen disketter, da? Nei, sier bibliotekaren. Det må være håndskrift. De kan forsåvidt ta imot en utskrift, men bare hvis det er garantert mye håndskreven klussing, rettelser og strykninger og slikt.

Alle som har skrevet en bok, vet jo at dette er det samme som å be dem om å gi fra seg det skitne undertøyet sitt. Og det kan vel være så at en del bibliotekarer i slike nasjonale samlinger nærmest opptrer som en slags undertøyfetisjister.

Nasjonalbiblioteket skylder på Ibsen. De henviser til at Rottejomfruen ble utviklet fra en perifer skikkelse til en sentral en, og det vet man fordi man har Ibsens håndskrevne manus i flere versjoner.

Jo, jo, det kan man vel forstå. Men har bibliotekaren sett seg om siden Ibsens dager? Har han lagt merke til for det første hvordan et bokmanus blir til i dag: Det skjer ikke bare med stavekontroll og søk-og-erstatt; neida, i dag har alle forfattere med respekt for seg selv utstyrt seg med en håndbok i dramaturgi og plott, der de kan plukke fra menyer og sette sammen et overbevisende persongalleri, en passende konflikt, et osean av forviklinger, og en gripende avslutning, gjerne en som peker hen mot en fortsettelse i tilfelle salget skulle gå strykende. Men nettopp derfor er jeg litt usikker på om de papirhaugene som Nasjonalbiblioteket har så hete drømmer om, strengt tatt er helt bevaringsverdige.

Men det er flere skjær i sjøen. Bibliotekaren har glemt å omfangsberegne sine drømmemanus. En ting er hvor mye kladdepapir det er gått med til å koke sammen Anne Holts ti romaner hittil. Men Willy Ustad har da vel skrevet minst hundre. Og ettersom Nasjonalbiblioteket har lovet at de ikke skal skille klinten fra hveten, så må vi vel ikke bare få et trailerlass fra Margit Sandemo ­ skjønt vi har hennes ord på at hun ikke kladder og flikker noe særlig, så der kommer manuskriptene bare i to versjoner, hennes og forlagets ­ men vi må jo også forvente at Nasjonalbiblioteket overtar svære hauger med huskelapper fra forfattere som forlengst er blitt skilt fordi ektefellen ikke orket mer av alt rotet. Det betyr at Nasjonalbiblioteket kan redde mange forfatter-ekteskap. Men det er vel ikke det de skal.

Det er enda et problem, og det er kanskje det største. Det er det at det er så forferdelig mange forfattere, og de skriver så forferdelig mange bøker, delvis fordi det er så fort gjort å skrive en bok i dag med pc og plotthåndbok. Hundrevis, tusenvis av forfattere skriver og skriver, og hvert år kommer det fire-fem hundre skjønnlitterære nyutgivelser i Norge. Og det er takket være innkjøpsordningen.

Takket være innkjøpsordningen blir det enda mer å gjøre for befolkningen i Mo i Rana, for der må de sprenge i stykker alt det som er av fjell rundt seg hvis Nasjonalbiblioteket skal få plass til de 40, 50, 100 ulike versjonene av forfatternes manuskripter. Og sannsynligvis er alt sammen bortkastet uansett, for fremtidens forskere, som bibliotekarene er så opptatt av å tenke på, de vil naturligvis bare kaste et lite blikk på haugen av dagens bøker og si at herregud, det er ille nok at vi skal være nødt til å lese det der i ferdig utgave.

Vi drukner jo i bøker. De fleste av dem er dårlige. Noen få er gode. Men de drukner, de også.

Tilbake til Syphilias nett


© Opphavsretten/Copyright til dette åndsverk tilhører Syphilia Morgenstierne og forlaget Fritt og vilt AS.
BRUKEN AV DET ER GRATIS. Det kan kopieres, distribueres og/eller redigeres i henhold til betingelsene som er nedfelt i DSL (Design Science License) utgit av Michael Stutz på http://dsl.org/copyleft/dsl.txt. Oversettelsen til norsk finner du på http://www.frittogvilt.no/kopirett